Blyghet

I går var en alle tiders dag. En dag som vil bli husket, ikke bare i dag, men også om flere uker frem i tid. Hva skjedde? Det var strålende sol, det var mai, jeg hadde fri og vi hadde fått stipend. Kari, Silje og jeg loket rundt i byen, hadde en hyppig "dra" frekvens på bankkortet, og avsluttet det hele med å nyte en bedre take away rett på Akerselvens bredder. Flott.

Kvelden gikk med til feiring av Anna Marie i Stensparken. Her benyttet vi oss av slengtau og hadde også store visjoner om en aldri så liten runion med hoppestrikken, men det ble med tauet. Gøy var det uansett, og er nok en syssel jeg vil benytte meg av flere ganger. Da Silje holdt på å fryse ihjel og blæretoleransen for lengst var nådd for mange av oss (parktoaletter er ikke alltid like tiltalende), dro vi ned til Siljes leilighet. Her ble det fæst! Til slutt endte vi på Mono. Flott.

Jeg har den siste tiden drevet med en aldri så liten selvransakelse, tror jeg. Jeg har gravd dypt i meg selv, og tatt det som er av problemer ved roten, og skal nå prøve å bedre på mine svakheter og feil. I går fikk jeg respons på at jeg kanskje ikke hadde vært så flink til dette som jeg trodde. Jeg har virkelig anstrengt meg, men det var ikke nok gitt. Jeg må gå mer drastisk til verks kan det virke. Gurimalla. Det blir tøfft, det blir hardt, men jeg skal nok klare det. Før jeg vet ordet av det kan det hende at jeg har blitt så flink til å behandle meg selv at jeg går å klemmer og tar på alle mennesker jeg ser. Man kan aldri vite, men jeg har mine tvil.

Julie - du er for blyg visst....