Farvel. For nå...?

I dag har jeg sett min bror spille håndball. Det var ganske forvirrende egentlig for det så ut som om de 15 år gamle gutta var mer interessert i å spille lommetennis. Ikke det at jeg har så veldig stor og lang erfaring med susp, men jeg tror da fader meg ikke at den klør så jævla mye. Uansett, bror og laget tapte semifinalen i B-sluttspillet etter en elendig gjennomføring av 30 min. Hurra for dem!

Etter å ha sittet på en kald tribune trapp, blant over gjennomsnittet harry kvinnfolk som roper med whisky/kols/røykestemme, og lest Dagbladet samtidig som jeg halvhjertet fikk med meg to av målene til bror, dro mor, far og en stk bror på Dolly for litt realt påfyll bestående av, ikke overraskende, pizza (det ble en veldig lang setning). Det ble så mye pizza at jeg måtte løsne på knappen på buksen, som fra før av er litt trang. Godt var det da lell.

Så kom jo tiden for avskjed. Jeg drar jo faen meg til Afrika om to uker og kommer derfor ikke til å se de stakkars folka før julaften. Det var litt rart å tenke på, skal innrømme det, der vi sto utenfor bilen, en ganske kald aften på en av augusts siste dager. Ha det bra! Ja, ha det bra. Og farvel.

Bilen kjørte av gårde (regner jeg med) jeg gikk mot t-banen uten og se meg tilbake.

Alltid ved slike avskjeder tenker jeg på at det kanskje er siste gang jeg ser dem, for alltid. At enten jeg eller en av dem har dødd innen vi treffes igjen. Det er ingen god tanke, men den er allikvel reel, og ikke en umulighet. Slutt å tenke, kanskje...

Tre uker

Tre uker. Tre uker er alt jeg har igjen, alt jeg har igjen av denne høsten i Oslo. Høsten jeg setter så stor pris på, hvor kreativiteten og fantasien tar uante veier, hvor jeg finner inspirasjon, hvor blader farger gatene og en kald deilig og frisk luft fyller lungene og gjør både brokier, bronkioler og alveoler storfornøyde.

Nå setter jeg om litt snuten sydover, nærmere bestemt til Namibia. Gud, som tiden har flydd. Vaksiner, forsikring og visum er i boks, så nå er det diverse studieoppgaver, et studentrådsvalg, noen jobbehelger og pakking som gjenstår før jeg sier farvel.

Jeg kan se frem til en uke i Cape Town før vi begynner i praksis i Whinthoek, på det offentlige sykehuset. Mellom arbeid på akuttmottaket, i ambulansen og på fødeklinikken regner jeg med at det blir diverse helgeturer med innslag av blant annet rafting i 25 stryk (gleder meg noe vilt) og fallskjermhopping (gleder jeg meg noe vilt vilt). I løpet av oppholdet skal jeg også få til en to ukers privat guidet tur til Zambia hvor vi blant annet får med oss safari. Det kommer til å bli et wonderschönt opphold tenker jeg, selv om jeg nok gir uttrykk for å være litt negativt innstilt, for å si det mildt.

Oslo kommer til å være et savn, men jeg vet at Oslo kommer til å være her når jeg kommer tilbake, mest sannsynlig nesten akkurat som da jeg forlot det. Carl Berner krysset vil nok se litt annerledes ut, men det har det jo gjort hver dag i to år nå, så det blir ikke så rart det heller.

Jeg kommer til å opprette en egen Afrikablogg mens jeg er der nede, som jeg skal prøve å være litt flinkere til å oppdatere enn det jeg er med denne. Bare så det er sagt. Da har jeg sikkert litt mer interessant å melde også, og flotte bilder å misunne dere alle med!

Irriterer meg at jeg ikke jobber bra uten å være under press, det er under tre uker til avreise og jeg tar det knusende med ro selv om jeg vet jeg har mye jeg skal gjøre. Alt til sin tid!