Farvel. For nå...?

I dag har jeg sett min bror spille håndball. Det var ganske forvirrende egentlig for det så ut som om de 15 år gamle gutta var mer interessert i å spille lommetennis. Ikke det at jeg har så veldig stor og lang erfaring med susp, men jeg tror da fader meg ikke at den klør så jævla mye. Uansett, bror og laget tapte semifinalen i B-sluttspillet etter en elendig gjennomføring av 30 min. Hurra for dem!

Etter å ha sittet på en kald tribune trapp, blant over gjennomsnittet harry kvinnfolk som roper med whisky/kols/røykestemme, og lest Dagbladet samtidig som jeg halvhjertet fikk med meg to av målene til bror, dro mor, far og en stk bror på Dolly for litt realt påfyll bestående av, ikke overraskende, pizza (det ble en veldig lang setning). Det ble så mye pizza at jeg måtte løsne på knappen på buksen, som fra før av er litt trang. Godt var det da lell.

Så kom jo tiden for avskjed. Jeg drar jo faen meg til Afrika om to uker og kommer derfor ikke til å se de stakkars folka før julaften. Det var litt rart å tenke på, skal innrømme det, der vi sto utenfor bilen, en ganske kald aften på en av augusts siste dager. Ha det bra! Ja, ha det bra. Og farvel.

Bilen kjørte av gårde (regner jeg med) jeg gikk mot t-banen uten og se meg tilbake.

Alltid ved slike avskjeder tenker jeg på at det kanskje er siste gang jeg ser dem, for alltid. At enten jeg eller en av dem har dødd innen vi treffes igjen. Det er ingen god tanke, men den er allikvel reel, og ikke en umulighet. Slutt å tenke, kanskje...