Milk

Nå har jeg endelig fått sett "Milk" med Sean Penn i hovedrollen. Flott film. Jeg må bare si at jeg blir så INSPIRERT, og rørt. Jeg har så utrolig stor respekt for de mennesker som står på og sloss for det de tror på (som henger på grep med virkeligheten vel og merke). Det er flott. Skulle ønske jeg også kunne finne noe jeg virkelig brenner for.

Jeg sier ikke at det ikke er nok saker å sette fingrene i, for det er det så absolutt, og det er mange saker jeg kunne tenke meg å kjempe for, men jeg har da altså ikke enda tatt det store steget. Vil det si at jeg er initiativløs? Jeg har nå sittet snart et drøyt år som leder for Studentrådet på skolen, og det er ikke en ting som irriterer meg mer enn uengasjerte studenter. Kaster jeg sten i glass hus ved å si det? Iom at jeg ikke engasjerer meg til den grad jeg vet at jeg burde i "store" saker, utenfor studentpolitikken på Høgskolen i Oslo?

Jeg tror ikke jeg vil stille til gjenvalg som leder til neste år. Jeg føler at jeg har gjort mitt der, og at jeg har dannet et godt grunnlag som vil sikre at det neste Studentrådet vil fortsette i den samme kursen som jeg har satt ut dette året. Neste år vil jeg bruke på andre ting, akkurat hva vet jeg ikke enda, men noe. For selv om jeg selv ikke har sett på mine verv dette året som tidkrevende, har det faktisk tatt mange dager, for ikke å snakke om uker, av mitt liv i det året som har gått. Jeg har bestemt at min tid skal deles med flere, og vil derfor velge en annen retning dette året. Forslag mottas med stor takk.

I tillegg til å flytte mitt engasjement til andre arenaer, vil jeg også utfordre meg selv på andre måter. Dette tenker jeg å gjøre ved å ikke gjøre typisk meg ting. Trygge, kjedelige ting jeg har gjort mange ganger før. Nå skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før, ting jeg syntes er vanskelig, flaut og kanskje pinlig. Hvorfor? spør du. Hva er meningen med det? Jo, det skal jeg si deg. Det er i de øyeblikk hvor jeg ikke har helt kontroll på en situasjon, hvor jeg ikke vet hva som kommer til å skje, hva som kommer til å bli sagt eller hvordan ting kommer til å ende, at jeg virkelig kjenner at jeg lever. Når blodet strømmer til hodet og forandrer hudfargen din i ansiktet til rød istedenfor melkehvit, det er da, det er da man kjenner livet. Man virkelig kjenner blodet, istedenfor å bare vite at det er der. Når man ler, så man tror at man dør. Når magemusklene verker som et uvær i latteranfall, når du faller å slår deg, får et skrubbsår og blør litt. Det er da vi merker at vi lever, at kroppen er der sammen med oss, og at vi er mer enn bare planleggende, forutsigbare kropper som lever i en boble, og venter på å dø.

Begi deg ut i hverdagen, i livet, i verden, i nuet! Start å leve nå, og lev ikke for deg selv, men også for alle andre. Finn en ting som engasjerer deg, som gjør at du selv føler deg nyttig, jobb med denne tingen, og jeg lover deg, hverdagen vil bli bedre, ikke bare for deg selv, men også for mange andre.

Mennesker som gjør en forskjell, og som gjør seg bemerket på en positiv måte, blir husket. Det er viktig, mener jeg, å leve livet med den instilling at folk skal huske deg når du dør, og ikke bare dine nærmeste. Folk skal merke at du er borte, til og med folk du selv aldri har møtt, men som har lagt merke til deg, og folk skal sørge over at de har mistet en av dem selv. Den dagen du blir gravlagt er dommedag for hvordan du har levd livet, og om du har levd det godt. Hvor mange mennesker som kommer i din begravelse er et bevis på hvor stor innvirkning du har hatt, og hvor mye du vil bli savnet.

Ikke vær en av mange, vær en egen. Vær deg, og ikke alle andre.