Prinsesse som ingen kunne målbinde - eller...

Selvfølgelig er det hyggelig med positive tilbakemeldinger, men når de kommer i fleng - sånn ca. hvert 2. min - da blir det litt for mye for Frøken Greger. Greia er å kunne moderere komplementene, og fordele dem jevnt ut over tiden man tilbringer sammen, og alle må jo ikke på død og liv komme på en kveld. Hva med å spare litt til en senere anledning? Ved å være litt sparsom på komplementene legger man mer merke til dem når de først kommer, og kanskje er de da til og med litt etterlengtet og dermed blir satt mer pris på. Dette er viktige setninger som en hver gutt burde bite seg merke i. Det er en vanskelig balansegang svært få ser ut til å klare å balansere. Enten er det for mye, eller så er det for lite. GI MEG MIDT I MELLOM! - da vil jeg, og bare da, vil jeg kanskje være fornøyd.

Skal fra nå av komme med en karateristikk/kritikk av hvert eneste mannemenneske jeg er borti fra nå av.

To be hunting

Vi jenter har et evig kjør med å finne ut av hva vi vil ha på oss når vi skal ut i all offentlighet, gjerne på det jeg liker å kalle "de evige jaktmarker". Planleggingen starter gjerne dager før, senest noen timer før avreise, men de gangene man bare har minutter på seg - da er det KAOS!

Vi legger vår sjel, våre liv, i hvilke klær vi tar på oss, hvordan hårfrisyren er og hvordan sminken er lagt. Alt, absolutt alt, avhenger av hvordan andre rundt oss, gjerne det motsatte kjønn, oppfatter oss - og selvfølgelig vil vi at oppfattelsen skal være positiv. Vi er jo tross alt på jakt, og vi vil ha et jakttrofe å vise frem dagen derpå.

Men er det virkelig så nøye med de klærne? med sminken og håret? Er det virkelig det som avgjør om vi får et trofe å vise frem, eller er det andre faktorer som spiller inn? Jeg tenker støtt og stadig på det her og har kommet frem til den konklusjon at vi jenter pynter oss for hverandre, at vi konkurrerer om å ha de kuleste klærne og være først ut med det nyeste, for mange gutter tror jeg ikke kunne gitt mer faen, og er det gutter vi er ute etter så er det jo i grunn ikke så big deal allikevel.... Eller?

Så kommer dette med selvtillitt inn da. Ved at vi føler oss vel, og er fornøyde med antrekket, vil det skinne gjennom og kanskje sende ut mer positive signaler enn det vi ville gjort ellers?! Mange spekulasjoner, like mange svar.

I høst har jeg, som alltid, vært på "de evige jaktmarker", og det er å betrakte som en hobby, den eneste hobbyen jeg har. Det er gøy å ha litt prosjekter på gang, at man har noen å sende sms med, noen man har lyst til å "tilfeldigvis" møte på byen, men hva når dette prosjektet plutselig viser seg å bli litt mer alvorlig enn det i som utgangspunktet var planlagt. Hva gjør man da?
Jeg syntes det er veldig gøy å jakte, snart har jeg hedersbevis i jaktklubben for trofasthet. Alle andre ser ut til å ha korte medlemsskap av og til, mens jeg er særdeles stabil og kan på ingen måte kalles et støttemedlem. Må si at jeg trives med mitt medlemsskap. Jakt er gøy, og jakte med venner er enda gøyere! Bli med du også!

Når jakten blir alvorlig er det lureste å legge rifla på hylla en liten stund, holde seg lavt i terrenget og ta av seg den rød luen som varlser alle på jaktmarka at du er der. Da gjelder det å være usynlig. Da gjelder det å skifte jaktmark.

Ventetid

I dag har jeg gjort svært lite, så lite at jeg tror bena mine snart kommer til å ty til å leve sitt eget liv - kun for å ha noe å gjøre.
Min bedre halvpart Vilde og undertegnende tok oss en aldri så liten tur ut i går, med ingen andre hensikter enn å nyte kanskje en, to eller ti øl. Det klarte vi fin fint! Hadde store planer om å ende opp på Revolver, men iom at vi hadde særdeles hyggelig selskap av en gjeng bestående av tre gutter som var ufattelig kunnskapsrike på jungel-vitser var ikke valget om å bli igjen vanskelig (VM i lange setninger). Selvfølgelig husker jeg ingen av de hundre vitsene nå, men jeg kan love deg at de var av slik kvalitet at selv kongen måtte ha trukket på smilebåndet dersom han hørte de, mao jeg lå nesten på gulvet i kramper forårsaket av latter.
Våknet opp i dag i aldri så fin form, sov lenge - og har siden øynene åpnet seg i grunn opphold meg her på rommet, ventende. Ventende på toget som går nå i kveld 23:05. Jeg skal til Trondheim!
Tiden har forsåvidt gått ganske fort, eller hvertfall ikke i snilefart. Har brukt tiden til blant annet å se på film - Juno. En veldig søt film, som anbefales. Etter å ha sett den har jeg fått inntrykk av at det å bli gravid i ung alder slettes ikke byr på mange problemer - det er bare å ha en familie som støtter deg, en god venn, en gutt som fremdeles vil være din kjæreste til tross for esende, en desperat ikke-mulighet-for-å-få-egne-barn dame og wola! Du får en normal tenåringstid, til tross for at du har født et barn. Fantastisk!
Bortsett fra å se film har jeg tatt meg selv i å stirre på Facebook. Det er også en syssel. Bare sett på skjermen, ventet på at det skulle skje noe, men hva? - det vet jeg ikke.
Nå bærer det til bartebyen hvor samer sjekker damer på byen med lasso! Jeg har for anledningen rettet ut håret (mindre for tauet å sette seg fast i).

Forandring fryder?

Livet er i konstant forandring, enten vi vil det eller ei. Noen ganger er vi tilfreds med hvordan tingenes tilstand er og vil ikke at jordkloden skal fortsette å snurre, andre ganger skulle vi ønske at den kunne snurre litt fortere, eller at vi kanskje befant oss på en helt annen planet - lengst mulig bort fra alt og alle.

Fra den dagen vi ble født blir vi preget av andre mennesker som er med på å forme livet vårt, enten vi vil det eller ei. Vi kan ikke velge våre foreldre, de velger til en viss grad oss, og vi kan heller ikke velge hvem våre søsken skal være. Det vi kan velge, og til en viss grad ha kontroll over, er hvem vi har som venner. Venner. Så hvordan velger vi så da venner? Er det hele basert på tilfeldigheter? Er det skjebnen som bringer venner sammen, eller er det to personligheter som finner veien til hverandre gjennom blant annet felles interesser og meninger. Så hva gjør vi så, når de vi betrakter som våre venner, og som har vært våre venner i mange år, viser seg å ikke være så "vennelike" alikevel. Da blir det forandring. Forandring, enten man vil det eller ei.

Sånn er det. Det nytter ikke å gråte over spilt melk (eller noe i den duren). Jeg har alltid sagt til meg selv at kjærester er noe som kommer og går, men at venner består - men det er ikke tilfellet i alle tilfeller. Noen ganger er det også venner som må gå, det blir forandring. Det største problemet er usikkerheten rundt hva som erstatter det som ekskluderes. Vil det bli bedre, eller verre?

Når det skjer en forandring må vi føye oss etter det. Kompansere, gjøre damage controll, og som regel, med litt tid, normaliserer ting seg igjen. Jorden har en evne til å normalisere seg igjen, akkurat sånn som livene våres. Vi må bare gi oss selv tid, gi livet vårt tid, gi dagene timer og timene minutter - så vil alt ordne seg til slutt. Om ikke til det beste med en gang, så kanskje etter en liten stund.

Og du vil se, til syvende og sist er ikke livet så ille allikevel, enten du vil det eller ei.

Long time - no see

Nå er det veldig lenge siden det har kommet noe som i det hele tatt kan kalles bokstaver på bloggen min. Må nevne at jeg har skrevet et par utkast som ikke har kommet på trykk, av ulike årsaker, men nå håper jeg at jeg er mer enn back on track!

I det siste har livet vært ganske så turbulent på både den ene og den andre måten. Jeg føler at det mye som skjer samtidig som jeg tar meg selv i å se ganske mye på nedlastede tv-serier og å henge på internett. Hvor er sammenhengen i det?! Skolearbeid er noe som ikke har vært høyest prioritert de siste ukene, eller skal jeg si mnd - og det er i grunn litt dumt å være drit lei av oppgave skriving, ikke halvveis ut i studiet en gang, når det i bunn og grunn er det studiet dreier seg om - tilsynelatende iallefall. Det må en motivasjonendring til her kjenner jeg, og jeg venter fremdeles på den - men, den er i anmarsj

Min blogger-konkurent, som for tiden ligger ganske langt forran meg på innleggsfronten, er for tiden i København - noe jeg misunner henne veldig. Var selv i Køben for ikke så lenge siden og ble bergtatt av hvor flott by det i grunn er. Det er absolutt en by jeg kunne tenke meg å etablere en fast bopel i - så er det sagt. Dersom det i tillegg ville være en som ville dele den bopelen med meg ville jo det vært toppen av kransekaken og vel så det!

Det som er med denne bloggen er at den ikke helt får bestemt seg for hva den skal inneholde, hva den skal skrive om og hva strukturen skal være. Jeg vil på nåværende tidspunkt definere denne bloggen som en coctail, bestående av både det ene og det andre. Som alt annet vil den falle i smak hos noen, og ikke hos noen andre. Selv er jeg en stor tilhenger av Baquardi.

Dette er nå blitt startskuddet på en konkurranse - en konkurranse mellom meg og min konkurrent-blogger "Kari kan...". Så langt leder hun overlegent, men jeg gir meg ikke uten en kamp! Leken har akkurat begynt..

Det er mange godsaker i vente.

To be continued!

En skuffelse i mørket

Høstregnet hadde atter en gang satt sitt preg på Tigerstaden. De en gang tørre og vakre, glansfulle og fargerike bladene lå som svamper, klistret til astfalten. En av dem som tråkket det som var igjen av liv i bladene var en smålig stresset Julie, hun var på vei til Litteraturhuset, til Litteraturhuset for å kjøpe billetter til filmfremvisningen av Nausicaà - Prinsessen fra vindens dal, et av Miyazaki Hayaos verker. Fra før av hadde jeg sett Min nabo Totoro og Det levende slottet - forventingene var til å ta og føle på. Gjorde ikke saken noe verre at det i etterkant av filmen skulle være en samtale om hva som karakteriserer manga og anime, samt hva som skjer med estetikk og fortellerstruktur når en historie går fra trykt tegneserie til animert film.

For å ikke være en ensom jente på et ganske så stort arrangement (har enda ikke tatt jomfruturen på kino alene...) hadde jeg lurt med meg mine to samboere. Jeg gikk i forveien for å kjøpe billetter siden de, merkelig nok, var litt forsinket.

Damen bak disken viste meg videre til bordet hvor det ble solgt billetter. Før jeg rakk og gå i riktig retning kunne hun informere om at de dessverre var utsolgt på billetter til noen av fremvisningene - gråten var i halsen da min film var en av de som var utsolgt. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å snu og meddele mine samboere den, for dem, gode nyheten. Jeg hadde derimot ønsket litt mer sympati for den kulturelle opplevelsen vi så absolutt gikk glipp av, men de kunne ikke brydd seg mindre.

Dersom ikke anledningen byr seg igjen(noe jeg har mine tvil om) får jeg arrangere min egen filmfremvisning, men noe selskap kan jeg nok ikke regne med å ha da.

Som et lite plaster på såret drar jeg på Rocketothesky (aka Jenny Hval) konsert om en drøy uke - der har jeg fått med meg frivillig selskap, vel og merke.

Rockettothesky - Grizzly Man, anbefales på det sterkeste. Sett deg ned, lytt - la deg forføre!

Fine ord, setninger og tanker

Tiden som går og aldri kommer tilbake, og minnene som blir igjen - iallefall for en stund.

"At menneskers liv er forviklet med hverandre, der af udspringer fordringen om å ta vare på hverandre." K. E. Løgstrup (1961)

"Men kanskje er det noe jeg har oversett, noe jeg ikke har forstått? - sa jeg flere ganger til meg selv. (...) Lenge trodde jeg at det måtte være noe jeg ikke forsto, når jeg merket den høytidelige og alvorlige tone i vitenskapen, som hevdet grunnsetninger som jeg ikke hadde noe til felles med det menneskelige livs spørsmål (...) Men for meg var ikke denne søken spøkefull og morsom, det sto om hele mitt liv." Tolstoj (1884)

"Hva er hensikten med det jeg gjør i dag, hva skal jeg gjøre i morgen, - hva er hensikten med hele mitt liv?" Tolstoj

Meningen med livet er å fullføre livet som menneske

Døden minner oss om å leve sterkere

Stoffbitene til livets lappeteppe har morknet bort. Igjen ligger sytråden som holdt det hele sammen. Vil nål og tråd forbli adskilt?

Det finnes ikke mørke dager, bare mørke sinn.

Hva er vitsen med følelser dersom man har dem alene?

Det er rart å føle en følelse man aldri før har følt.