Forandring fryder?

Livet er i konstant forandring, enten vi vil det eller ei. Noen ganger er vi tilfreds med hvordan tingenes tilstand er og vil ikke at jordkloden skal fortsette å snurre, andre ganger skulle vi ønske at den kunne snurre litt fortere, eller at vi kanskje befant oss på en helt annen planet - lengst mulig bort fra alt og alle.

Fra den dagen vi ble født blir vi preget av andre mennesker som er med på å forme livet vårt, enten vi vil det eller ei. Vi kan ikke velge våre foreldre, de velger til en viss grad oss, og vi kan heller ikke velge hvem våre søsken skal være. Det vi kan velge, og til en viss grad ha kontroll over, er hvem vi har som venner. Venner. Så hvordan velger vi så da venner? Er det hele basert på tilfeldigheter? Er det skjebnen som bringer venner sammen, eller er det to personligheter som finner veien til hverandre gjennom blant annet felles interesser og meninger. Så hva gjør vi så, når de vi betrakter som våre venner, og som har vært våre venner i mange år, viser seg å ikke være så "vennelike" alikevel. Da blir det forandring. Forandring, enten man vil det eller ei.

Sånn er det. Det nytter ikke å gråte over spilt melk (eller noe i den duren). Jeg har alltid sagt til meg selv at kjærester er noe som kommer og går, men at venner består - men det er ikke tilfellet i alle tilfeller. Noen ganger er det også venner som må gå, det blir forandring. Det største problemet er usikkerheten rundt hva som erstatter det som ekskluderes. Vil det bli bedre, eller verre?

Når det skjer en forandring må vi føye oss etter det. Kompansere, gjøre damage controll, og som regel, med litt tid, normaliserer ting seg igjen. Jorden har en evne til å normalisere seg igjen, akkurat sånn som livene våres. Vi må bare gi oss selv tid, gi livet vårt tid, gi dagene timer og timene minutter - så vil alt ordne seg til slutt. Om ikke til det beste med en gang, så kanskje etter en liten stund.

Og du vil se, til syvende og sist er ikke livet så ille allikevel, enten du vil det eller ei.