Åhei, for en feiring!

Etter å ha tatt telemarknedslag over i doggystyle i nedoverbakke i bunad på Maja i et vrimlende folkeyr, pierset øret med et flagg og ha drukket øl i uhorvelige mange timer i strekk, er resultatet en noe smånervøs knatring på tastene, skrubbsår på kneet, en forstuet albue og abstinenser. I går var det 17. mai! Åhei!

Det var en flott dag, kunne sannelig ikke vært flottere kan jeg bekrefte. Fikk møtt alle jeg ville møte, og noen til. Ble invitert med på St.Hans feiring på et fyr, spiste frokost på balkong, vrikket på hoftene i stakk til Rybak, pyntet mitt hodet med uniformsrekvisitter, hørte på konsert, smuglet øl, kjøpte drink, og sølte ut drink, og gikk hjem på EGET initiativ i grevens tid slik at jeg rakk å benytte meg av kollektivtrafikken. Åhei! Det snurret godt i min skalla da jeg vel hjemme igjen skulle koke og spise egg - egg løser alt! Tror sannelig jeg skal ete et egg i dag og.

Blyghet

I går var en alle tiders dag. En dag som vil bli husket, ikke bare i dag, men også om flere uker frem i tid. Hva skjedde? Det var strålende sol, det var mai, jeg hadde fri og vi hadde fått stipend. Kari, Silje og jeg loket rundt i byen, hadde en hyppig "dra" frekvens på bankkortet, og avsluttet det hele med å nyte en bedre take away rett på Akerselvens bredder. Flott.

Kvelden gikk med til feiring av Anna Marie i Stensparken. Her benyttet vi oss av slengtau og hadde også store visjoner om en aldri så liten runion med hoppestrikken, men det ble med tauet. Gøy var det uansett, og er nok en syssel jeg vil benytte meg av flere ganger. Da Silje holdt på å fryse ihjel og blæretoleransen for lengst var nådd for mange av oss (parktoaletter er ikke alltid like tiltalende), dro vi ned til Siljes leilighet. Her ble det fæst! Til slutt endte vi på Mono. Flott.

Jeg har den siste tiden drevet med en aldri så liten selvransakelse, tror jeg. Jeg har gravd dypt i meg selv, og tatt det som er av problemer ved roten, og skal nå prøve å bedre på mine svakheter og feil. I går fikk jeg respons på at jeg kanskje ikke hadde vært så flink til dette som jeg trodde. Jeg har virkelig anstrengt meg, men det var ikke nok gitt. Jeg må gå mer drastisk til verks kan det virke. Gurimalla. Det blir tøfft, det blir hardt, men jeg skal nok klare det. Før jeg vet ordet av det kan det hende at jeg har blitt så flink til å behandle meg selv at jeg går å klemmer og tar på alle mennesker jeg ser. Man kan aldri vite, men jeg har mine tvil.

Julie - du er for blyg visst....

Hva skjer nå liksom?

Jeg hater å være i situasjoner hvor man tenker: hva skjer nå? Når man ikke vet, ikke har noe å forholde seg til, ingen ting er sikkert, ingenting er konkret, alt er diffust bomull, skyer jeg vil ta på, men som jeg ikke når. Jeg er i en slik situasjon nå. Hva skjer?

Egentlig kunne det hele ha vært en subtil situasjon, men hva skjer? Det at jeg ikke vet gjør det hele til en uutholdelig situasjon og fantasiverdenen, jeg trodde ble tilbakelagt i barneårene, er tilbakevendende i meget stor og aktiv, høyst fantasifull, grad. Noen slike tanker tror jeg ikke passer seg for voksne mennesker, for det er det jeg har begynt å bli nå, voksen.

Det er viktig å kunne sette ord på ting, men frustrasjon er følelser det er vanskelig å sette ord på. Det er bare frustrasjon, det er bare frustrerende. Hva skjer?

Øl leder til gode tanker, og ikke minst, til fornuftige ressoneringer, jeg tyr til øl i aften. Svaret får vi kanskje i morgen. Hva skjedde?

Melankoliens lune lune

Ikke alle artister er opptatt av siste trender og teknologiske nyvinninger. Noen ser heller bakover enn fremover når de lager musikk, og resultatet er slående vakkert! Pete Molinari, Raphael Saadiq og Moriary er alle band som lever i feil tiår. Ved å benytte seg av datidens instrumenter gjenskaper de en sound vi for lengst trodde var fortapt, men der tok vi feil. Alle tre bringer frem melankolien i oss, og jeg ser meg selv på en eng i sør-statene, så vel som krigsforkjemper av 2.verdenskrig.

Pete Molinari sin låt "Sweet Louise" vil få selv et forstenet hjerte til å slå. Ingen ting passer bedre enn å ligge i armkroken til sin kjære, lyttende til denne godbiten. Da tror jeg ikke verden kan blir mer perfekt, akkurat i det øyeblikket.

Jeg kan ikke si annet enn: TEST det ut. Dere vil ikke angre.

Tættis?

Jeg i alle år vært en ganske innbitt motstander av tatoeringer, og jeg kan ikke si at jeg enda er helt frelst av det, men jeg syntes det kan være veldig tøft i visse sammenhenger. Det siste året har jeg av en eller annen grunn blitt eksponert for mer tatoeringer enn tidligere år, og dette har gjort at jeg har tenkt mer over dette fenomenet med "kropp som lerret", enn det som sikkert er vanlig for en som ikke planlegger en tatoering selv. Uansett. Det som er hovedproblemet mitt med denne utryksformen er at den er permanent. Det er det jeg liker minst, og det er det som er grunnen til at jeg overhodet ikke vurderer en tatoering. Jeg er veldig sikker på at det flotte kinategnet du tatoerer i syden i dag, ikke er like kult om 10 år, under fødselen til ditt tredje barn. Derfor vil jeg veldig gjerne ha et alternativ til denne permanente imprigneringen, og jeg tror jeg har funnet løsningen!

Tatoeringer kan som sagt være veldig tøffe, og det er ved flere anledninger jeg har tenkt at en tættis ville ha fullført den stilen eller det antrekket man har valgt seg for dagen, eller kvelden. Derfor ble jeg ganske glad og lett til sinns når jeg fant dette bildet av mote-ikonet Agyness Dean. Med melkehvit, yndig, ren hud, som stadig er eksponert for gud og enhver mann, er det særdeles upraktisk med en tættis, så hun har funnet en løsning på problemet. (Nå skal jeg ikke si at hun ikke har en eneste tættis på hele kroppen, for det vet jeg ærlig talt ikke, men jeg har ikke sett noen, så tar utgangspunkt i at hun ikke har det). Agyness har nemlig tatt problemet i egne hender og har derfor tegnet, eller fått noen til å tegne for henne, sine egen "tatoeringer" på brystkassen! Genialt! (for de som ikke reagerer på tusj, vel og merke!)

Så folkens, dersom jeg dukker opp med litt bodyart, ikke bli forskrekket, det er bare tusj! (som om ikke det vil syntes på miiiils avstand...)

Anna Karenina

Vil du føle noe flott? Føl dette:

"Hun følte selv at når hun så han, lyste gleden i øynene hennes og kruset leppene i et smil, og hun greide ikke å dempe dette gledesuttrykket"

Overalt vil jeg ha våryrhet

I helgen var jeg på en helgetur til Göteborg sammen med Mina. Jeg ble bergtatt av denne flotte byen, som har kommet mye lenger i utviklingen av vår en det stusselige Norge har. Se på dette fantastiske bildeet fra parken som ligger langs elven som deler Göteborg by i to. Er det ikke flott? To svenske piker hadde i anledning det flotte været, og den flotte natur som omringet dem, slått seg ned på en innbydende sten. Rundt dem florerte det av krokkus, flotte krokkus i mange farger, til og med hvit! Jeg ble litt overrasket over denne hvite krokkusen, det har jeg nemlig aldri sett før. Men det finnes altså. Krokkus kan være: lilla, gule og hvite.

Göteborg er en veldig fin by, som det anbefales på det sterkeste å dedikere en vistitt i løpet av livet. Tror egentlig ikke det skal så mye til for at en by skal sjarmere meg, men denne byen hadde sjel, var ganske liten og oversiktelige, og det var perfekt shopping, som tilfredsstilte alle mine shopping behov. Om det er like tilfredsstillende for alle andre, vet jeg ingen ting om.

En liten strek i regningen var det at ingen av oss hadde særlig mye penger å skryte av. Vi hadde så lite penger at jeg nå ikke har noen penger i det hele tatt! Og da mener jeg NULL NADA NIKS ZERO penger. Som følge av dette har jeg nå et lite prosjekt på gang, en uke uten å bruke et eneste rødt øre! I dag er det onsdag, jeg har holdt på siden søndag, og so far går det meget bra. Nå skal det nevnes at jeg jobber hver dag, så Ullevål får svi litt for min finanskrise, men prosjektet vedvares - det er det viktigste.

Mina valgte å bruke sine siste røde øre på P-max. Da var livet reddet, uansett! Brusholiker, ja. Hun fikk med seg noen kilo smågodt også, og litt kyllingfilet og vaksemiddel og vaskepulver.

Det er jo påske nå, og det enste som minner om litt påske i mitt liv om dagen er at alle er på påskeferie og påskekrimen på tv, og den får jeg i tillegg ikke fulgt med på. Jada, jeg har en begredelig påske dedikert til forefallende arbe jeg nå lenger ikke har en unnskyldning for å ikke gjøre. I går vasket jeg rommet, i dag vasker jeg klær, i morgen skal jeg bone gulvet, polere sølvet og alfabetisere notatene mine fra 2007 og 2008. I tillegg kan jeg kanskje utvikle et nytt klassifiseringssystem for hybelkanin størrelse.. Det skal ikke stå på mangel av ting å gjøre. Jeg skal ikke gå så langt som å si at jeg kjeder meg.

For å gjøre påsken enda bedre har Gudvær i dag bestemt seg for å gråte litt, og det til tross for at jeg ettertrykkelig har spesifisert at jeg denne uken kommer til å sykle til jobb hver dag. Stakkars mine pasienter som i dag får med en svettevåt og regnvåt søster Julie å gjøre.