lørdag 19. desember 2009
Julen skrives inn
Nå er jeg tilbake. Bloggingen skal igjen oppstå, hvor hyppig har jeg ingen garanti for. Det er jul, det er stress, det er eksamens tid og jeg er forkjølet. Dagen i dag skal benyttes til å skrive studieoppgaver, det skal forsåvidt morgendagen også. På mandag er det eksamen og juletrefest på skolen, før det på tirsdag er avreise til Tønsberg, til mor og far, tre brødre og to hunder. Julen blir livlig, det er ingen tvil om det!
lørdag 5. september 2009
Å love love
Det nærmer seg med stormskritt avreise, og mitt hjerte påminner meg dette ved hvert eneste hjerteslag. Hvordan skal jeg kunne overleve i et annet land?, i et land uten deg?
Det går ikke en dag, et minutt, et sekund uten at du er i mine tanker. Jeg ser deg i trærne som svaier i vinden, i bladene som danser bortover fortauskanten, i barna som leker i parken. Hvor enn jeg ser, der ser jeg deg.
Jeg pakker min sekk. Legger hvert plagg, møysommelig brettet, i lag på lag. For hvert lag er jeg et lag nærmere avreise, og et lag lengre vekk fra deg.
En tung tid jeg vet jeg vil gå i møte. Samtidig trøstes jeg ved tanken på vårt gjensyn. Den dagen jeg igjen deg ser vil bli en gledens dag, en festens dag, en dag jeg aldri vil glemme.
I havnen kaster vi loss.
Farvel, min kjære. Farvel.
Din for alltid
Det går ikke en dag, et minutt, et sekund uten at du er i mine tanker. Jeg ser deg i trærne som svaier i vinden, i bladene som danser bortover fortauskanten, i barna som leker i parken. Hvor enn jeg ser, der ser jeg deg.
Jeg pakker min sekk. Legger hvert plagg, møysommelig brettet, i lag på lag. For hvert lag er jeg et lag nærmere avreise, og et lag lengre vekk fra deg.
En tung tid jeg vet jeg vil gå i møte. Samtidig trøstes jeg ved tanken på vårt gjensyn. Den dagen jeg igjen deg ser vil bli en gledens dag, en festens dag, en dag jeg aldri vil glemme.
I havnen kaster vi loss.
Farvel, min kjære. Farvel.
Din for alltid
lørdag 29. august 2009
Farvel. For nå...?
I dag har jeg sett min bror spille håndball. Det var ganske forvirrende egentlig for det så ut som om de 15 år gamle gutta var mer interessert i å spille lommetennis. Ikke det at jeg har så veldig stor og lang erfaring med susp, men jeg tror da fader meg ikke at den klør så jævla mye. Uansett, bror og laget tapte semifinalen i B-sluttspillet etter en elendig gjennomføring av 30 min. Hurra for dem!
Etter å ha sittet på en kald tribune trapp, blant over gjennomsnittet harry kvinnfolk som roper med whisky/kols/røykestemme, og lest Dagbladet samtidig som jeg halvhjertet fikk med meg to av målene til bror, dro mor, far og en stk bror på Dolly for litt realt påfyll bestående av, ikke overraskende, pizza (det ble en veldig lang setning). Det ble så mye pizza at jeg måtte løsne på knappen på buksen, som fra før av er litt trang. Godt var det da lell.
Så kom jo tiden for avskjed. Jeg drar jo faen meg til Afrika om to uker og kommer derfor ikke til å se de stakkars folka før julaften. Det var litt rart å tenke på, skal innrømme det, der vi sto utenfor bilen, en ganske kald aften på en av augusts siste dager. Ha det bra! Ja, ha det bra. Og farvel.
Bilen kjørte av gårde (regner jeg med) jeg gikk mot t-banen uten og se meg tilbake.
Alltid ved slike avskjeder tenker jeg på at det kanskje er siste gang jeg ser dem, for alltid. At enten jeg eller en av dem har dødd innen vi treffes igjen. Det er ingen god tanke, men den er allikvel reel, og ikke en umulighet. Slutt å tenke, kanskje...
Etter å ha sittet på en kald tribune trapp, blant over gjennomsnittet harry kvinnfolk som roper med whisky/kols/røykestemme, og lest Dagbladet samtidig som jeg halvhjertet fikk med meg to av målene til bror, dro mor, far og en stk bror på Dolly for litt realt påfyll bestående av, ikke overraskende, pizza (det ble en veldig lang setning). Det ble så mye pizza at jeg måtte løsne på knappen på buksen, som fra før av er litt trang. Godt var det da lell.
Så kom jo tiden for avskjed. Jeg drar jo faen meg til Afrika om to uker og kommer derfor ikke til å se de stakkars folka før julaften. Det var litt rart å tenke på, skal innrømme det, der vi sto utenfor bilen, en ganske kald aften på en av augusts siste dager. Ha det bra! Ja, ha det bra. Og farvel.
Bilen kjørte av gårde (regner jeg med) jeg gikk mot t-banen uten og se meg tilbake.
Alltid ved slike avskjeder tenker jeg på at det kanskje er siste gang jeg ser dem, for alltid. At enten jeg eller en av dem har dødd innen vi treffes igjen. Det er ingen god tanke, men den er allikvel reel, og ikke en umulighet. Slutt å tenke, kanskje...
onsdag 26. august 2009
Tre uker
Tre uker. Tre uker er alt jeg har igjen, alt jeg har igjen av denne høsten i Oslo. Høsten jeg setter så stor pris på, hvor kreativiteten og fantasien tar uante veier, hvor jeg finner inspirasjon, hvor blader farger gatene og en kald deilig og frisk luft fyller lungene og gjør både brokier, bronkioler og alveoler storfornøyde.
Nå setter jeg om litt snuten sydover, nærmere bestemt til Namibia. Gud, som tiden har flydd. Vaksiner, forsikring og visum er i boks, så nå er det diverse studieoppgaver, et studentrådsvalg, noen jobbehelger og pakking som gjenstår før jeg sier farvel.
Jeg kan se frem til en uke i Cape Town før vi begynner i praksis i Whinthoek, på det offentlige sykehuset. Mellom arbeid på akuttmottaket, i ambulansen og på fødeklinikken regner jeg med at det blir diverse helgeturer med innslag av blant annet rafting i 25 stryk (gleder meg noe vilt) og fallskjermhopping (gleder jeg meg noe vilt vilt). I løpet av oppholdet skal jeg også få til en to ukers privat guidet tur til Zambia hvor vi blant annet får med oss safari. Det kommer til å bli et wonderschönt opphold tenker jeg, selv om jeg nok gir uttrykk for å være litt negativt innstilt, for å si det mildt.
Oslo kommer til å være et savn, men jeg vet at Oslo kommer til å være her når jeg kommer tilbake, mest sannsynlig nesten akkurat som da jeg forlot det. Carl Berner krysset vil nok se litt annerledes ut, men det har det jo gjort hver dag i to år nå, så det blir ikke så rart det heller.
Jeg kommer til å opprette en egen Afrikablogg mens jeg er der nede, som jeg skal prøve å være litt flinkere til å oppdatere enn det jeg er med denne. Bare så det er sagt. Da har jeg sikkert litt mer interessant å melde også, og flotte bilder å misunne dere alle med!
Irriterer meg at jeg ikke jobber bra uten å være under press, det er under tre uker til avreise og jeg tar det knusende med ro selv om jeg vet jeg har mye jeg skal gjøre. Alt til sin tid!
Nå setter jeg om litt snuten sydover, nærmere bestemt til Namibia. Gud, som tiden har flydd. Vaksiner, forsikring og visum er i boks, så nå er det diverse studieoppgaver, et studentrådsvalg, noen jobbehelger og pakking som gjenstår før jeg sier farvel.
Jeg kan se frem til en uke i Cape Town før vi begynner i praksis i Whinthoek, på det offentlige sykehuset. Mellom arbeid på akuttmottaket, i ambulansen og på fødeklinikken regner jeg med at det blir diverse helgeturer med innslag av blant annet rafting i 25 stryk (gleder meg noe vilt) og fallskjermhopping (gleder jeg meg noe vilt vilt). I løpet av oppholdet skal jeg også få til en to ukers privat guidet tur til Zambia hvor vi blant annet får med oss safari. Det kommer til å bli et wonderschönt opphold tenker jeg, selv om jeg nok gir uttrykk for å være litt negativt innstilt, for å si det mildt.
Oslo kommer til å være et savn, men jeg vet at Oslo kommer til å være her når jeg kommer tilbake, mest sannsynlig nesten akkurat som da jeg forlot det. Carl Berner krysset vil nok se litt annerledes ut, men det har det jo gjort hver dag i to år nå, så det blir ikke så rart det heller.
Jeg kommer til å opprette en egen Afrikablogg mens jeg er der nede, som jeg skal prøve å være litt flinkere til å oppdatere enn det jeg er med denne. Bare så det er sagt. Da har jeg sikkert litt mer interessant å melde også, og flotte bilder å misunne dere alle med!
Irriterer meg at jeg ikke jobber bra uten å være under press, det er under tre uker til avreise og jeg tar det knusende med ro selv om jeg vet jeg har mye jeg skal gjøre. Alt til sin tid!
torsdag 23. juli 2009
Siden Øya ikke vil ha oss, tar vi Way out West istedenfor - og det er vi glad for!
Jeg har tenkt meg på festival igjen, og det finnes jo ingen bedre steder å dra på festival enn til SWEDEN! nærmere bestemt Göteborg og Way out West festivalen.
http://www.wayoutwest.se/klara-artister
Nå må jeg bare få byttet bort 2 vakter på jobb, trylle frem litt cash og booke seng på vandrehjem, så er jeg klar! Jag er redå!
Skal ni vera me så heng på!
http://www.wayoutwest.se/klara-artister
Nå må jeg bare få byttet bort 2 vakter på jobb, trylle frem litt cash og booke seng på vandrehjem, så er jeg klar! Jag er redå!
Skal ni vera me så heng på!
onsdag 22. juli 2009
Milk
Nå har jeg endelig fått sett "Milk" med Sean Penn i hovedrollen. Flott film. Jeg må bare si at jeg blir så INSPIRERT, og rørt. Jeg har så utrolig stor respekt for de mennesker som står på og sloss for det de tror på (som henger på grep med virkeligheten vel og merke). Det er flott. Skulle ønske jeg også kunne finne noe jeg virkelig brenner for.
Jeg sier ikke at det ikke er nok saker å sette fingrene i, for det er det så absolutt, og det er mange saker jeg kunne tenke meg å kjempe for, men jeg har da altså ikke enda tatt det store steget. Vil det si at jeg er initiativløs? Jeg har nå sittet snart et drøyt år som leder for Studentrådet på skolen, og det er ikke en ting som irriterer meg mer enn uengasjerte studenter. Kaster jeg sten i glass hus ved å si det? Iom at jeg ikke engasjerer meg til den grad jeg vet at jeg burde i "store" saker, utenfor studentpolitikken på Høgskolen i Oslo?
Jeg tror ikke jeg vil stille til gjenvalg som leder til neste år. Jeg føler at jeg har gjort mitt der, og at jeg har dannet et godt grunnlag som vil sikre at det neste Studentrådet vil fortsette i den samme kursen som jeg har satt ut dette året. Neste år vil jeg bruke på andre ting, akkurat hva vet jeg ikke enda, men noe. For selv om jeg selv ikke har sett på mine verv dette året som tidkrevende, har det faktisk tatt mange dager, for ikke å snakke om uker, av mitt liv i det året som har gått. Jeg har bestemt at min tid skal deles med flere, og vil derfor velge en annen retning dette året. Forslag mottas med stor takk.
I tillegg til å flytte mitt engasjement til andre arenaer, vil jeg også utfordre meg selv på andre måter. Dette tenker jeg å gjøre ved å ikke gjøre typisk meg ting. Trygge, kjedelige ting jeg har gjort mange ganger før. Nå skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før, ting jeg syntes er vanskelig, flaut og kanskje pinlig. Hvorfor? spør du. Hva er meningen med det? Jo, det skal jeg si deg. Det er i de øyeblikk hvor jeg ikke har helt kontroll på en situasjon, hvor jeg ikke vet hva som kommer til å skje, hva som kommer til å bli sagt eller hvordan ting kommer til å ende, at jeg virkelig kjenner at jeg lever. Når blodet strømmer til hodet og forandrer hudfargen din i ansiktet til rød istedenfor melkehvit, det er da, det er da man kjenner livet. Man virkelig kjenner blodet, istedenfor å bare vite at det er der. Når man ler, så man tror at man dør. Når magemusklene verker som et uvær i latteranfall, når du faller å slår deg, får et skrubbsår og blør litt. Det er da vi merker at vi lever, at kroppen er der sammen med oss, og at vi er mer enn bare planleggende, forutsigbare kropper som lever i en boble, og venter på å dø.
Begi deg ut i hverdagen, i livet, i verden, i nuet! Start å leve nå, og lev ikke for deg selv, men også for alle andre. Finn en ting som engasjerer deg, som gjør at du selv føler deg nyttig, jobb med denne tingen, og jeg lover deg, hverdagen vil bli bedre, ikke bare for deg selv, men også for mange andre.
Mennesker som gjør en forskjell, og som gjør seg bemerket på en positiv måte, blir husket. Det er viktig, mener jeg, å leve livet med den instilling at folk skal huske deg når du dør, og ikke bare dine nærmeste. Folk skal merke at du er borte, til og med folk du selv aldri har møtt, men som har lagt merke til deg, og folk skal sørge over at de har mistet en av dem selv. Den dagen du blir gravlagt er dommedag for hvordan du har levd livet, og om du har levd det godt. Hvor mange mennesker som kommer i din begravelse er et bevis på hvor stor innvirkning du har hatt, og hvor mye du vil bli savnet.
Ikke vær en av mange, vær en egen. Vær deg, og ikke alle andre.
Jeg sier ikke at det ikke er nok saker å sette fingrene i, for det er det så absolutt, og det er mange saker jeg kunne tenke meg å kjempe for, men jeg har da altså ikke enda tatt det store steget. Vil det si at jeg er initiativløs? Jeg har nå sittet snart et drøyt år som leder for Studentrådet på skolen, og det er ikke en ting som irriterer meg mer enn uengasjerte studenter. Kaster jeg sten i glass hus ved å si det? Iom at jeg ikke engasjerer meg til den grad jeg vet at jeg burde i "store" saker, utenfor studentpolitikken på Høgskolen i Oslo?
Jeg tror ikke jeg vil stille til gjenvalg som leder til neste år. Jeg føler at jeg har gjort mitt der, og at jeg har dannet et godt grunnlag som vil sikre at det neste Studentrådet vil fortsette i den samme kursen som jeg har satt ut dette året. Neste år vil jeg bruke på andre ting, akkurat hva vet jeg ikke enda, men noe. For selv om jeg selv ikke har sett på mine verv dette året som tidkrevende, har det faktisk tatt mange dager, for ikke å snakke om uker, av mitt liv i det året som har gått. Jeg har bestemt at min tid skal deles med flere, og vil derfor velge en annen retning dette året. Forslag mottas med stor takk.
I tillegg til å flytte mitt engasjement til andre arenaer, vil jeg også utfordre meg selv på andre måter. Dette tenker jeg å gjøre ved å ikke gjøre typisk meg ting. Trygge, kjedelige ting jeg har gjort mange ganger før. Nå skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før, ting jeg syntes er vanskelig, flaut og kanskje pinlig. Hvorfor? spør du. Hva er meningen med det? Jo, det skal jeg si deg. Det er i de øyeblikk hvor jeg ikke har helt kontroll på en situasjon, hvor jeg ikke vet hva som kommer til å skje, hva som kommer til å bli sagt eller hvordan ting kommer til å ende, at jeg virkelig kjenner at jeg lever. Når blodet strømmer til hodet og forandrer hudfargen din i ansiktet til rød istedenfor melkehvit, det er da, det er da man kjenner livet. Man virkelig kjenner blodet, istedenfor å bare vite at det er der. Når man ler, så man tror at man dør. Når magemusklene verker som et uvær i latteranfall, når du faller å slår deg, får et skrubbsår og blør litt. Det er da vi merker at vi lever, at kroppen er der sammen med oss, og at vi er mer enn bare planleggende, forutsigbare kropper som lever i en boble, og venter på å dø.
Begi deg ut i hverdagen, i livet, i verden, i nuet! Start å leve nå, og lev ikke for deg selv, men også for alle andre. Finn en ting som engasjerer deg, som gjør at du selv føler deg nyttig, jobb med denne tingen, og jeg lover deg, hverdagen vil bli bedre, ikke bare for deg selv, men også for mange andre.
Mennesker som gjør en forskjell, og som gjør seg bemerket på en positiv måte, blir husket. Det er viktig, mener jeg, å leve livet med den instilling at folk skal huske deg når du dør, og ikke bare dine nærmeste. Folk skal merke at du er borte, til og med folk du selv aldri har møtt, men som har lagt merke til deg, og folk skal sørge over at de har mistet en av dem selv. Den dagen du blir gravlagt er dommedag for hvordan du har levd livet, og om du har levd det godt. Hvor mange mennesker som kommer i din begravelse er et bevis på hvor stor innvirkning du har hatt, og hvor mye du vil bli savnet.
Ikke vær en av mange, vær en egen. Vær deg, og ikke alle andre.
Da kvinsa forlot byen og hverdagen slo meg i hodet
Ja, nå er Slottsfjellfestivalen et tilbakelagt stadium, gresset skal få gro i fred, uten at 30 000 ivrige festival entusiaster tråkker rundt på det, ruinene skal igjen få fred og ro, og døde (som det sikkert ligger begravd rundt omkring på fjellet der - du vet det har vært krig der! Birkebeinerne vs. Baglerne) skal også igjen få være i fred. For å si det med andre, og kortere ord, nå har HELE fjellet fått fred.
Festivalen var flott! Kort og godt. Fikk sett mange fine band og fine svenske artister som jeg også ble en smule forelsket i. Silje og jeg, ivrige turbofan som vi er *kremt*, fikk plass veldig nærme scenen, og fant fort ut at vi var ikke SÅ ivrige at vi syntes det var festlig og bli ufrivillig flyttet rundt på et område på ca 8 kvm. Derfor flyttet vi oss til ca 8-10 rad, hvor det ifølge Pro-Sec sjefen vår (som forøvrig jeg fikk iskrem av....) var mye roligere blant publikum. Og det stemte det. Noe annet vi lærte av Pro-Sec sjefen vår var at dersom man skal bevege seg ut eller inn i en klynge/stor menneskesamling, da skal man gå på skrå. Ta det med dere, folkens!
Kvinsa kom, tok byen (og andre ting) med storm, og så dro de igjen. Lot meg bli igjen her, og hverdagen skyllet inn på meg som en tsunami. Det var blått, det var høyt, det var slitsomt og det blir visst også kalt hverdag. Dette er siste arbeidsuken før mor og jeg (ja, det står mor og jeg) drar til Sicilia. Jeg gleder meg mest til å se landet, som jeg har hørt skal være rent så flott, jeg gleder meg mindre til EN UKE med bare mor og jeg. Hva skal vi prate om liksom? Jeg skal ha med to bøker, tror det er like greit.
Retur Oslo nærmer seg med stormskritt. Reiser ditt rett etter at jeg har kommet hjem fra Sicilia. Blir mye jobbing før skolestart, men det er liksom noe annet når det er i Osloooo. Da skal kvinsa erobre nye områder, utprøve nye taktikker og gjøre store og flotte livserfaringer vi på våre eldre dager skal snakke om, mens vi sitter i hver vår rullestol med kronisk klamydia, og Silje broderer sin 423 pute hvor det står "kvasibarn". Vi går en flott fremtid i møte!
.... jeg går Afrika i møte (og jeg frykter at jeg går den i møte med en vaksine for lite)
Festivalen var flott! Kort og godt. Fikk sett mange fine band og fine svenske artister som jeg også ble en smule forelsket i. Silje og jeg, ivrige turbofan som vi er *kremt*, fikk plass veldig nærme scenen, og fant fort ut at vi var ikke SÅ ivrige at vi syntes det var festlig og bli ufrivillig flyttet rundt på et område på ca 8 kvm. Derfor flyttet vi oss til ca 8-10 rad, hvor det ifølge Pro-Sec sjefen vår (som forøvrig jeg fikk iskrem av....) var mye roligere blant publikum. Og det stemte det. Noe annet vi lærte av Pro-Sec sjefen vår var at dersom man skal bevege seg ut eller inn i en klynge/stor menneskesamling, da skal man gå på skrå. Ta det med dere, folkens!
Kvinsa kom, tok byen (og andre ting) med storm, og så dro de igjen. Lot meg bli igjen her, og hverdagen skyllet inn på meg som en tsunami. Det var blått, det var høyt, det var slitsomt og det blir visst også kalt hverdag. Dette er siste arbeidsuken før mor og jeg (ja, det står mor og jeg) drar til Sicilia. Jeg gleder meg mest til å se landet, som jeg har hørt skal være rent så flott, jeg gleder meg mindre til EN UKE med bare mor og jeg. Hva skal vi prate om liksom? Jeg skal ha med to bøker, tror det er like greit.
Retur Oslo nærmer seg med stormskritt. Reiser ditt rett etter at jeg har kommet hjem fra Sicilia. Blir mye jobbing før skolestart, men det er liksom noe annet når det er i Osloooo. Da skal kvinsa erobre nye områder, utprøve nye taktikker og gjøre store og flotte livserfaringer vi på våre eldre dager skal snakke om, mens vi sitter i hver vår rullestol med kronisk klamydia, og Silje broderer sin 423 pute hvor det står "kvasibarn". Vi går en flott fremtid i møte!
.... jeg går Afrika i møte (og jeg frykter at jeg går den i møte med en vaksine for lite)
Abonner på:
Innlegg (Atom)