lørdag 19. desember 2009
Julen skrives inn
Nå er jeg tilbake. Bloggingen skal igjen oppstå, hvor hyppig har jeg ingen garanti for. Det er jul, det er stress, det er eksamens tid og jeg er forkjølet. Dagen i dag skal benyttes til å skrive studieoppgaver, det skal forsåvidt morgendagen også. På mandag er det eksamen og juletrefest på skolen, før det på tirsdag er avreise til Tønsberg, til mor og far, tre brødre og to hunder. Julen blir livlig, det er ingen tvil om det!
lørdag 5. september 2009
Å love love
Det nærmer seg med stormskritt avreise, og mitt hjerte påminner meg dette ved hvert eneste hjerteslag. Hvordan skal jeg kunne overleve i et annet land?, i et land uten deg?
Det går ikke en dag, et minutt, et sekund uten at du er i mine tanker. Jeg ser deg i trærne som svaier i vinden, i bladene som danser bortover fortauskanten, i barna som leker i parken. Hvor enn jeg ser, der ser jeg deg.
Jeg pakker min sekk. Legger hvert plagg, møysommelig brettet, i lag på lag. For hvert lag er jeg et lag nærmere avreise, og et lag lengre vekk fra deg.
En tung tid jeg vet jeg vil gå i møte. Samtidig trøstes jeg ved tanken på vårt gjensyn. Den dagen jeg igjen deg ser vil bli en gledens dag, en festens dag, en dag jeg aldri vil glemme.
I havnen kaster vi loss.
Farvel, min kjære. Farvel.
Din for alltid
Det går ikke en dag, et minutt, et sekund uten at du er i mine tanker. Jeg ser deg i trærne som svaier i vinden, i bladene som danser bortover fortauskanten, i barna som leker i parken. Hvor enn jeg ser, der ser jeg deg.
Jeg pakker min sekk. Legger hvert plagg, møysommelig brettet, i lag på lag. For hvert lag er jeg et lag nærmere avreise, og et lag lengre vekk fra deg.
En tung tid jeg vet jeg vil gå i møte. Samtidig trøstes jeg ved tanken på vårt gjensyn. Den dagen jeg igjen deg ser vil bli en gledens dag, en festens dag, en dag jeg aldri vil glemme.
I havnen kaster vi loss.
Farvel, min kjære. Farvel.
Din for alltid
lørdag 29. august 2009
Farvel. For nå...?
I dag har jeg sett min bror spille håndball. Det var ganske forvirrende egentlig for det så ut som om de 15 år gamle gutta var mer interessert i å spille lommetennis. Ikke det at jeg har så veldig stor og lang erfaring med susp, men jeg tror da fader meg ikke at den klør så jævla mye. Uansett, bror og laget tapte semifinalen i B-sluttspillet etter en elendig gjennomføring av 30 min. Hurra for dem!
Etter å ha sittet på en kald tribune trapp, blant over gjennomsnittet harry kvinnfolk som roper med whisky/kols/røykestemme, og lest Dagbladet samtidig som jeg halvhjertet fikk med meg to av målene til bror, dro mor, far og en stk bror på Dolly for litt realt påfyll bestående av, ikke overraskende, pizza (det ble en veldig lang setning). Det ble så mye pizza at jeg måtte løsne på knappen på buksen, som fra før av er litt trang. Godt var det da lell.
Så kom jo tiden for avskjed. Jeg drar jo faen meg til Afrika om to uker og kommer derfor ikke til å se de stakkars folka før julaften. Det var litt rart å tenke på, skal innrømme det, der vi sto utenfor bilen, en ganske kald aften på en av augusts siste dager. Ha det bra! Ja, ha det bra. Og farvel.
Bilen kjørte av gårde (regner jeg med) jeg gikk mot t-banen uten og se meg tilbake.
Alltid ved slike avskjeder tenker jeg på at det kanskje er siste gang jeg ser dem, for alltid. At enten jeg eller en av dem har dødd innen vi treffes igjen. Det er ingen god tanke, men den er allikvel reel, og ikke en umulighet. Slutt å tenke, kanskje...
Etter å ha sittet på en kald tribune trapp, blant over gjennomsnittet harry kvinnfolk som roper med whisky/kols/røykestemme, og lest Dagbladet samtidig som jeg halvhjertet fikk med meg to av målene til bror, dro mor, far og en stk bror på Dolly for litt realt påfyll bestående av, ikke overraskende, pizza (det ble en veldig lang setning). Det ble så mye pizza at jeg måtte løsne på knappen på buksen, som fra før av er litt trang. Godt var det da lell.
Så kom jo tiden for avskjed. Jeg drar jo faen meg til Afrika om to uker og kommer derfor ikke til å se de stakkars folka før julaften. Det var litt rart å tenke på, skal innrømme det, der vi sto utenfor bilen, en ganske kald aften på en av augusts siste dager. Ha det bra! Ja, ha det bra. Og farvel.
Bilen kjørte av gårde (regner jeg med) jeg gikk mot t-banen uten og se meg tilbake.
Alltid ved slike avskjeder tenker jeg på at det kanskje er siste gang jeg ser dem, for alltid. At enten jeg eller en av dem har dødd innen vi treffes igjen. Det er ingen god tanke, men den er allikvel reel, og ikke en umulighet. Slutt å tenke, kanskje...
onsdag 26. august 2009
Tre uker
Tre uker. Tre uker er alt jeg har igjen, alt jeg har igjen av denne høsten i Oslo. Høsten jeg setter så stor pris på, hvor kreativiteten og fantasien tar uante veier, hvor jeg finner inspirasjon, hvor blader farger gatene og en kald deilig og frisk luft fyller lungene og gjør både brokier, bronkioler og alveoler storfornøyde.
Nå setter jeg om litt snuten sydover, nærmere bestemt til Namibia. Gud, som tiden har flydd. Vaksiner, forsikring og visum er i boks, så nå er det diverse studieoppgaver, et studentrådsvalg, noen jobbehelger og pakking som gjenstår før jeg sier farvel.
Jeg kan se frem til en uke i Cape Town før vi begynner i praksis i Whinthoek, på det offentlige sykehuset. Mellom arbeid på akuttmottaket, i ambulansen og på fødeklinikken regner jeg med at det blir diverse helgeturer med innslag av blant annet rafting i 25 stryk (gleder meg noe vilt) og fallskjermhopping (gleder jeg meg noe vilt vilt). I løpet av oppholdet skal jeg også få til en to ukers privat guidet tur til Zambia hvor vi blant annet får med oss safari. Det kommer til å bli et wonderschönt opphold tenker jeg, selv om jeg nok gir uttrykk for å være litt negativt innstilt, for å si det mildt.
Oslo kommer til å være et savn, men jeg vet at Oslo kommer til å være her når jeg kommer tilbake, mest sannsynlig nesten akkurat som da jeg forlot det. Carl Berner krysset vil nok se litt annerledes ut, men det har det jo gjort hver dag i to år nå, så det blir ikke så rart det heller.
Jeg kommer til å opprette en egen Afrikablogg mens jeg er der nede, som jeg skal prøve å være litt flinkere til å oppdatere enn det jeg er med denne. Bare så det er sagt. Da har jeg sikkert litt mer interessant å melde også, og flotte bilder å misunne dere alle med!
Irriterer meg at jeg ikke jobber bra uten å være under press, det er under tre uker til avreise og jeg tar det knusende med ro selv om jeg vet jeg har mye jeg skal gjøre. Alt til sin tid!
Nå setter jeg om litt snuten sydover, nærmere bestemt til Namibia. Gud, som tiden har flydd. Vaksiner, forsikring og visum er i boks, så nå er det diverse studieoppgaver, et studentrådsvalg, noen jobbehelger og pakking som gjenstår før jeg sier farvel.
Jeg kan se frem til en uke i Cape Town før vi begynner i praksis i Whinthoek, på det offentlige sykehuset. Mellom arbeid på akuttmottaket, i ambulansen og på fødeklinikken regner jeg med at det blir diverse helgeturer med innslag av blant annet rafting i 25 stryk (gleder meg noe vilt) og fallskjermhopping (gleder jeg meg noe vilt vilt). I løpet av oppholdet skal jeg også få til en to ukers privat guidet tur til Zambia hvor vi blant annet får med oss safari. Det kommer til å bli et wonderschönt opphold tenker jeg, selv om jeg nok gir uttrykk for å være litt negativt innstilt, for å si det mildt.
Oslo kommer til å være et savn, men jeg vet at Oslo kommer til å være her når jeg kommer tilbake, mest sannsynlig nesten akkurat som da jeg forlot det. Carl Berner krysset vil nok se litt annerledes ut, men det har det jo gjort hver dag i to år nå, så det blir ikke så rart det heller.
Jeg kommer til å opprette en egen Afrikablogg mens jeg er der nede, som jeg skal prøve å være litt flinkere til å oppdatere enn det jeg er med denne. Bare så det er sagt. Da har jeg sikkert litt mer interessant å melde også, og flotte bilder å misunne dere alle med!
Irriterer meg at jeg ikke jobber bra uten å være under press, det er under tre uker til avreise og jeg tar det knusende med ro selv om jeg vet jeg har mye jeg skal gjøre. Alt til sin tid!
torsdag 23. juli 2009
Siden Øya ikke vil ha oss, tar vi Way out West istedenfor - og det er vi glad for!
Jeg har tenkt meg på festival igjen, og det finnes jo ingen bedre steder å dra på festival enn til SWEDEN! nærmere bestemt Göteborg og Way out West festivalen.
http://www.wayoutwest.se/klara-artister
Nå må jeg bare få byttet bort 2 vakter på jobb, trylle frem litt cash og booke seng på vandrehjem, så er jeg klar! Jag er redå!
Skal ni vera me så heng på!
http://www.wayoutwest.se/klara-artister
Nå må jeg bare få byttet bort 2 vakter på jobb, trylle frem litt cash og booke seng på vandrehjem, så er jeg klar! Jag er redå!
Skal ni vera me så heng på!
onsdag 22. juli 2009
Milk
Nå har jeg endelig fått sett "Milk" med Sean Penn i hovedrollen. Flott film. Jeg må bare si at jeg blir så INSPIRERT, og rørt. Jeg har så utrolig stor respekt for de mennesker som står på og sloss for det de tror på (som henger på grep med virkeligheten vel og merke). Det er flott. Skulle ønske jeg også kunne finne noe jeg virkelig brenner for.
Jeg sier ikke at det ikke er nok saker å sette fingrene i, for det er det så absolutt, og det er mange saker jeg kunne tenke meg å kjempe for, men jeg har da altså ikke enda tatt det store steget. Vil det si at jeg er initiativløs? Jeg har nå sittet snart et drøyt år som leder for Studentrådet på skolen, og det er ikke en ting som irriterer meg mer enn uengasjerte studenter. Kaster jeg sten i glass hus ved å si det? Iom at jeg ikke engasjerer meg til den grad jeg vet at jeg burde i "store" saker, utenfor studentpolitikken på Høgskolen i Oslo?
Jeg tror ikke jeg vil stille til gjenvalg som leder til neste år. Jeg føler at jeg har gjort mitt der, og at jeg har dannet et godt grunnlag som vil sikre at det neste Studentrådet vil fortsette i den samme kursen som jeg har satt ut dette året. Neste år vil jeg bruke på andre ting, akkurat hva vet jeg ikke enda, men noe. For selv om jeg selv ikke har sett på mine verv dette året som tidkrevende, har det faktisk tatt mange dager, for ikke å snakke om uker, av mitt liv i det året som har gått. Jeg har bestemt at min tid skal deles med flere, og vil derfor velge en annen retning dette året. Forslag mottas med stor takk.
I tillegg til å flytte mitt engasjement til andre arenaer, vil jeg også utfordre meg selv på andre måter. Dette tenker jeg å gjøre ved å ikke gjøre typisk meg ting. Trygge, kjedelige ting jeg har gjort mange ganger før. Nå skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før, ting jeg syntes er vanskelig, flaut og kanskje pinlig. Hvorfor? spør du. Hva er meningen med det? Jo, det skal jeg si deg. Det er i de øyeblikk hvor jeg ikke har helt kontroll på en situasjon, hvor jeg ikke vet hva som kommer til å skje, hva som kommer til å bli sagt eller hvordan ting kommer til å ende, at jeg virkelig kjenner at jeg lever. Når blodet strømmer til hodet og forandrer hudfargen din i ansiktet til rød istedenfor melkehvit, det er da, det er da man kjenner livet. Man virkelig kjenner blodet, istedenfor å bare vite at det er der. Når man ler, så man tror at man dør. Når magemusklene verker som et uvær i latteranfall, når du faller å slår deg, får et skrubbsår og blør litt. Det er da vi merker at vi lever, at kroppen er der sammen med oss, og at vi er mer enn bare planleggende, forutsigbare kropper som lever i en boble, og venter på å dø.
Begi deg ut i hverdagen, i livet, i verden, i nuet! Start å leve nå, og lev ikke for deg selv, men også for alle andre. Finn en ting som engasjerer deg, som gjør at du selv føler deg nyttig, jobb med denne tingen, og jeg lover deg, hverdagen vil bli bedre, ikke bare for deg selv, men også for mange andre.
Mennesker som gjør en forskjell, og som gjør seg bemerket på en positiv måte, blir husket. Det er viktig, mener jeg, å leve livet med den instilling at folk skal huske deg når du dør, og ikke bare dine nærmeste. Folk skal merke at du er borte, til og med folk du selv aldri har møtt, men som har lagt merke til deg, og folk skal sørge over at de har mistet en av dem selv. Den dagen du blir gravlagt er dommedag for hvordan du har levd livet, og om du har levd det godt. Hvor mange mennesker som kommer i din begravelse er et bevis på hvor stor innvirkning du har hatt, og hvor mye du vil bli savnet.
Ikke vær en av mange, vær en egen. Vær deg, og ikke alle andre.
Jeg sier ikke at det ikke er nok saker å sette fingrene i, for det er det så absolutt, og det er mange saker jeg kunne tenke meg å kjempe for, men jeg har da altså ikke enda tatt det store steget. Vil det si at jeg er initiativløs? Jeg har nå sittet snart et drøyt år som leder for Studentrådet på skolen, og det er ikke en ting som irriterer meg mer enn uengasjerte studenter. Kaster jeg sten i glass hus ved å si det? Iom at jeg ikke engasjerer meg til den grad jeg vet at jeg burde i "store" saker, utenfor studentpolitikken på Høgskolen i Oslo?
Jeg tror ikke jeg vil stille til gjenvalg som leder til neste år. Jeg føler at jeg har gjort mitt der, og at jeg har dannet et godt grunnlag som vil sikre at det neste Studentrådet vil fortsette i den samme kursen som jeg har satt ut dette året. Neste år vil jeg bruke på andre ting, akkurat hva vet jeg ikke enda, men noe. For selv om jeg selv ikke har sett på mine verv dette året som tidkrevende, har det faktisk tatt mange dager, for ikke å snakke om uker, av mitt liv i det året som har gått. Jeg har bestemt at min tid skal deles med flere, og vil derfor velge en annen retning dette året. Forslag mottas med stor takk.
I tillegg til å flytte mitt engasjement til andre arenaer, vil jeg også utfordre meg selv på andre måter. Dette tenker jeg å gjøre ved å ikke gjøre typisk meg ting. Trygge, kjedelige ting jeg har gjort mange ganger før. Nå skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før, ting jeg syntes er vanskelig, flaut og kanskje pinlig. Hvorfor? spør du. Hva er meningen med det? Jo, det skal jeg si deg. Det er i de øyeblikk hvor jeg ikke har helt kontroll på en situasjon, hvor jeg ikke vet hva som kommer til å skje, hva som kommer til å bli sagt eller hvordan ting kommer til å ende, at jeg virkelig kjenner at jeg lever. Når blodet strømmer til hodet og forandrer hudfargen din i ansiktet til rød istedenfor melkehvit, det er da, det er da man kjenner livet. Man virkelig kjenner blodet, istedenfor å bare vite at det er der. Når man ler, så man tror at man dør. Når magemusklene verker som et uvær i latteranfall, når du faller å slår deg, får et skrubbsår og blør litt. Det er da vi merker at vi lever, at kroppen er der sammen med oss, og at vi er mer enn bare planleggende, forutsigbare kropper som lever i en boble, og venter på å dø.
Begi deg ut i hverdagen, i livet, i verden, i nuet! Start å leve nå, og lev ikke for deg selv, men også for alle andre. Finn en ting som engasjerer deg, som gjør at du selv føler deg nyttig, jobb med denne tingen, og jeg lover deg, hverdagen vil bli bedre, ikke bare for deg selv, men også for mange andre.
Mennesker som gjør en forskjell, og som gjør seg bemerket på en positiv måte, blir husket. Det er viktig, mener jeg, å leve livet med den instilling at folk skal huske deg når du dør, og ikke bare dine nærmeste. Folk skal merke at du er borte, til og med folk du selv aldri har møtt, men som har lagt merke til deg, og folk skal sørge over at de har mistet en av dem selv. Den dagen du blir gravlagt er dommedag for hvordan du har levd livet, og om du har levd det godt. Hvor mange mennesker som kommer i din begravelse er et bevis på hvor stor innvirkning du har hatt, og hvor mye du vil bli savnet.
Ikke vær en av mange, vær en egen. Vær deg, og ikke alle andre.
Da kvinsa forlot byen og hverdagen slo meg i hodet
Ja, nå er Slottsfjellfestivalen et tilbakelagt stadium, gresset skal få gro i fred, uten at 30 000 ivrige festival entusiaster tråkker rundt på det, ruinene skal igjen få fred og ro, og døde (som det sikkert ligger begravd rundt omkring på fjellet der - du vet det har vært krig der! Birkebeinerne vs. Baglerne) skal også igjen få være i fred. For å si det med andre, og kortere ord, nå har HELE fjellet fått fred.
Festivalen var flott! Kort og godt. Fikk sett mange fine band og fine svenske artister som jeg også ble en smule forelsket i. Silje og jeg, ivrige turbofan som vi er *kremt*, fikk plass veldig nærme scenen, og fant fort ut at vi var ikke SÅ ivrige at vi syntes det var festlig og bli ufrivillig flyttet rundt på et område på ca 8 kvm. Derfor flyttet vi oss til ca 8-10 rad, hvor det ifølge Pro-Sec sjefen vår (som forøvrig jeg fikk iskrem av....) var mye roligere blant publikum. Og det stemte det. Noe annet vi lærte av Pro-Sec sjefen vår var at dersom man skal bevege seg ut eller inn i en klynge/stor menneskesamling, da skal man gå på skrå. Ta det med dere, folkens!
Kvinsa kom, tok byen (og andre ting) med storm, og så dro de igjen. Lot meg bli igjen her, og hverdagen skyllet inn på meg som en tsunami. Det var blått, det var høyt, det var slitsomt og det blir visst også kalt hverdag. Dette er siste arbeidsuken før mor og jeg (ja, det står mor og jeg) drar til Sicilia. Jeg gleder meg mest til å se landet, som jeg har hørt skal være rent så flott, jeg gleder meg mindre til EN UKE med bare mor og jeg. Hva skal vi prate om liksom? Jeg skal ha med to bøker, tror det er like greit.
Retur Oslo nærmer seg med stormskritt. Reiser ditt rett etter at jeg har kommet hjem fra Sicilia. Blir mye jobbing før skolestart, men det er liksom noe annet når det er i Osloooo. Da skal kvinsa erobre nye områder, utprøve nye taktikker og gjøre store og flotte livserfaringer vi på våre eldre dager skal snakke om, mens vi sitter i hver vår rullestol med kronisk klamydia, og Silje broderer sin 423 pute hvor det står "kvasibarn". Vi går en flott fremtid i møte!
.... jeg går Afrika i møte (og jeg frykter at jeg går den i møte med en vaksine for lite)
Festivalen var flott! Kort og godt. Fikk sett mange fine band og fine svenske artister som jeg også ble en smule forelsket i. Silje og jeg, ivrige turbofan som vi er *kremt*, fikk plass veldig nærme scenen, og fant fort ut at vi var ikke SÅ ivrige at vi syntes det var festlig og bli ufrivillig flyttet rundt på et område på ca 8 kvm. Derfor flyttet vi oss til ca 8-10 rad, hvor det ifølge Pro-Sec sjefen vår (som forøvrig jeg fikk iskrem av....) var mye roligere blant publikum. Og det stemte det. Noe annet vi lærte av Pro-Sec sjefen vår var at dersom man skal bevege seg ut eller inn i en klynge/stor menneskesamling, da skal man gå på skrå. Ta det med dere, folkens!
Kvinsa kom, tok byen (og andre ting) med storm, og så dro de igjen. Lot meg bli igjen her, og hverdagen skyllet inn på meg som en tsunami. Det var blått, det var høyt, det var slitsomt og det blir visst også kalt hverdag. Dette er siste arbeidsuken før mor og jeg (ja, det står mor og jeg) drar til Sicilia. Jeg gleder meg mest til å se landet, som jeg har hørt skal være rent så flott, jeg gleder meg mindre til EN UKE med bare mor og jeg. Hva skal vi prate om liksom? Jeg skal ha med to bøker, tror det er like greit.
Retur Oslo nærmer seg med stormskritt. Reiser ditt rett etter at jeg har kommet hjem fra Sicilia. Blir mye jobbing før skolestart, men det er liksom noe annet når det er i Osloooo. Da skal kvinsa erobre nye områder, utprøve nye taktikker og gjøre store og flotte livserfaringer vi på våre eldre dager skal snakke om, mens vi sitter i hver vår rullestol med kronisk klamydia, og Silje broderer sin 423 pute hvor det står "kvasibarn". Vi går en flott fremtid i møte!
.... jeg går Afrika i møte (og jeg frykter at jeg går den i møte med en vaksine for lite)
tirsdag 14. juli 2009
Den dagen da kvinsa kom til byn
I dag er det tirsdag i festival uken. Det betyr: Anna Marie og frøken Finstad kommer. Jeg gleder meg. I dag blir en bra dag, det vet jeg allerede, men i morgen tror jeg blir enda bedre for da skal hundene bort, stues bort, et sted i Drammen.
Planer for dagen: innkvartering av kvinsa, tur til Verdens Ende, omvisning i Tbg, innkjøpsrunde av mat, middag og så en tur på Bob for litt etterlengtet øl. Det blir bra, det blir jätte bra!
Planer for dagen: innkvartering av kvinsa, tur til Verdens Ende, omvisning i Tbg, innkjøpsrunde av mat, middag og så en tur på Bob for litt etterlengtet øl. Det blir bra, det blir jätte bra!
mandag 13. juli 2009
Et hundeliv
JEG SKAL ALDRI HA HUND!
Nå har jeg vært barnevakt for shitdog 1 og 2 i tre dager, og det holder faen meg! Jeg er så jævlig forbannet at jeg er sikker på at dette blir det blogginnlegget med flest banneord, og desidert det innlegget det ligger hat og store, onde tanker bak. Nå er jeg drit lei av hundehår, hundebæsj, sikkel, mas, bjeffing, sutring, klynking og ansvar! Jeg kom for helvete ikke hjem for å ta vare på "barna" til mor, som jeg overhodet ikke føler noen ansvarsfølelse for i det hele tatt. Spør du meg ville livet vært betraktelig bedre uten de hundene i nærheten.
Jeg er så sinna inni meg at jeg har lyst til å ty til vold, men siden jeg ikke kan slå de, isolerer jeg de istedenfor og prøver å ignorere de så godt som mulig - noe som er veldig vanskelig iom at de lager lyder HELE tiden!
Til onsdag sendes de bort, og jeg kan for alvor SLAPPE AV og NYTE liver, fremfor å hate det.
Aldri skaff dere hund! Hvertfall ikke TO hunder på str med en ponny som ikke er dresserte. Det var dagens lærdom, og et godt forsøk på å få ut litt aggresjon. Tror det kommer tydelig frem i teksten akkurat hvordan jeg føler det nå.
Nå har jeg vært barnevakt for shitdog 1 og 2 i tre dager, og det holder faen meg! Jeg er så jævlig forbannet at jeg er sikker på at dette blir det blogginnlegget med flest banneord, og desidert det innlegget det ligger hat og store, onde tanker bak. Nå er jeg drit lei av hundehår, hundebæsj, sikkel, mas, bjeffing, sutring, klynking og ansvar! Jeg kom for helvete ikke hjem for å ta vare på "barna" til mor, som jeg overhodet ikke føler noen ansvarsfølelse for i det hele tatt. Spør du meg ville livet vært betraktelig bedre uten de hundene i nærheten.
Jeg er så sinna inni meg at jeg har lyst til å ty til vold, men siden jeg ikke kan slå de, isolerer jeg de istedenfor og prøver å ignorere de så godt som mulig - noe som er veldig vanskelig iom at de lager lyder HELE tiden!
Til onsdag sendes de bort, og jeg kan for alvor SLAPPE AV og NYTE liver, fremfor å hate det.
Aldri skaff dere hund! Hvertfall ikke TO hunder på str med en ponny som ikke er dresserte. Det var dagens lærdom, og et godt forsøk på å få ut litt aggresjon. Tror det kommer tydelig frem i teksten akkurat hvordan jeg føler det nå.
fredag 10. juli 2009
Kassett
Tror aldri jeg har skrevet ordet kassett før, og derfor vet jeg ikke om det er riktig skrevet, men dersom det er feil føyer det seg bare i rekken av alle de andre sjarmerende skrivefeilene som er å finne i denne bloggen. Korrekturlesing er noe jeg aldri gidder. Blogg er som sms, skriv og send/publiser.
I går var jeg på hytten til Cora i Stavern. De var bare Cora og jeg, våre bøker, og god mat. Ute regnet det, inne hadde vi tent stearinlys og pakket oss inn i tepper. Jeg tror jeg nevte minst to ganger at det hadde vært perfekt med hver vår kjæreste akkurat i den situasjonen, men ingen av oss kan skryte på seg å kunne trylle....
Vi leste bok og hørte på gamle kassettopptak fra gamle plater fra faren til Cora. Vi hørte på blant annet Bob Dylan, Eagles og Wings. Hvorfor forsvant kassetten spør jeg meg etter dette. MiniDisk kan jeg skjønne ikke gjorde den helt store nytten, men kassetten. Den er jo så fin. Fin og firkantet, og så kan man spole båndet frem, og tilbake.
I går var jeg på hytten til Cora i Stavern. De var bare Cora og jeg, våre bøker, og god mat. Ute regnet det, inne hadde vi tent stearinlys og pakket oss inn i tepper. Jeg tror jeg nevte minst to ganger at det hadde vært perfekt med hver vår kjæreste akkurat i den situasjonen, men ingen av oss kan skryte på seg å kunne trylle....
Vi leste bok og hørte på gamle kassettopptak fra gamle plater fra faren til Cora. Vi hørte på blant annet Bob Dylan, Eagles og Wings. Hvorfor forsvant kassetten spør jeg meg etter dette. MiniDisk kan jeg skjønne ikke gjorde den helt store nytten, men kassetten. Den er jo så fin. Fin og firkantet, og så kan man spole båndet frem, og tilbake.
Mellom slagene
Det blir støtt og stadig litt pause mellom innleggene her. Jeg velger å kalle det "kunstpauser" slik at dere få som leser dette skvipet skjerper oppmerksomheten, og leser ekstra nøye når det plutselig dukker opp et nytt innlegg. Om denne "kunstpausen" fungerer i virkeligheita, er opp til dere å gi tilbakemelding på i grunn.
Nå begynner ukene å ramse seg opp i kø her. Har vært i Tønsberg i snart to uker! Guri malla som tiden flyr.... I morgen reiser familien, bortsett fra moi og eldste, yngste bror, til Djarba. En flott Apollo reisedestinasjon i Tunisia. Passer nok ypperlig for uerfarne "world-travelers" som min familie, det er all-included. Far har brukt de siste timene på youtube hvor han har lastet ned klipp fra en britisk guttegjeng som har vært på ferie akkurat der hvor min familie skal, og han er ganske overbevist om at dette nok kommer til å bli en vellykket feire ja. For ikke å snakke om hvor flott den stranden som hører til hotellet er. Ja, det er nok en av de fineste strendene i verden.... My old man: du har reist for lite i ditt liv! Det finnes faktisk større reisegleder enn å dra på charter-tur til Tunisia, men hva bryr jeg meg. Når katten er borte danser musene på bordet. Og her skal det danses.
Nå hører jeg på Morrissey og planlegger mange fine ting som jeg skal gjøre til uken. Det kommer fasjonabelt innrykk fra Oslo i form av to snertne kvinnekropper i skikkelse frøken Finstad og Anna Marie. Vi skal få det så flott, vi skal få det så godt, og selvfølgelig skal alt dokumenteres. Ja, det skal dokumenteres. For å nevne noe: Verdens Ende, sol, sjø, park, festival, musikk og liv! Mye liv!
Tanker jeg trodde skulle forfølge meg hele sommeren har gått i skjul, og jeg sitter her uten den store tankevirksomheten, og det er utrolig deilig, og befriende. Denne sommeren blir ikke så slitsom som jeg trodde den kom til å bli. Nesten så jeg gleder meg litt til høsten, men det er litt tidlig. Må gjøre det beste ut av sommeren først.
Jeg vil gi mer faen. Gi faen, og ta meg selv mindre høytidelig. Ta noen sjanser, drite meg ut. Det har alle godt av. Det har jeg godt av.
Nå begynner ukene å ramse seg opp i kø her. Har vært i Tønsberg i snart to uker! Guri malla som tiden flyr.... I morgen reiser familien, bortsett fra moi og eldste, yngste bror, til Djarba. En flott Apollo reisedestinasjon i Tunisia. Passer nok ypperlig for uerfarne "world-travelers" som min familie, det er all-included. Far har brukt de siste timene på youtube hvor han har lastet ned klipp fra en britisk guttegjeng som har vært på ferie akkurat der hvor min familie skal, og han er ganske overbevist om at dette nok kommer til å bli en vellykket feire ja. For ikke å snakke om hvor flott den stranden som hører til hotellet er. Ja, det er nok en av de fineste strendene i verden.... My old man: du har reist for lite i ditt liv! Det finnes faktisk større reisegleder enn å dra på charter-tur til Tunisia, men hva bryr jeg meg. Når katten er borte danser musene på bordet. Og her skal det danses.
Nå hører jeg på Morrissey og planlegger mange fine ting som jeg skal gjøre til uken. Det kommer fasjonabelt innrykk fra Oslo i form av to snertne kvinnekropper i skikkelse frøken Finstad og Anna Marie. Vi skal få det så flott, vi skal få det så godt, og selvfølgelig skal alt dokumenteres. Ja, det skal dokumenteres. For å nevne noe: Verdens Ende, sol, sjø, park, festival, musikk og liv! Mye liv!
Tanker jeg trodde skulle forfølge meg hele sommeren har gått i skjul, og jeg sitter her uten den store tankevirksomheten, og det er utrolig deilig, og befriende. Denne sommeren blir ikke så slitsom som jeg trodde den kom til å bli. Nesten så jeg gleder meg litt til høsten, men det er litt tidlig. Må gjøre det beste ut av sommeren først.
Jeg vil gi mer faen. Gi faen, og ta meg selv mindre høytidelig. Ta noen sjanser, drite meg ut. Det har alle godt av. Det har jeg godt av.
mandag 29. juni 2009
Spotified
Ja, velkommen etter kan dere si i kor, leende og med et stort smil om munnen. Men nå har jeg da altså ENDELIG fått meg Spotify. Va bra, sant! Akkurat nå hører jeg på The Kills, og jeg har laget meg en HappyHappy-spilleliste. Av en eller annen grunn var det det mest logiske navnet jeg kom på... Om jeg er så veldig happyhappy, og om det er veldig happyhappy musikk på listen vil jeg ikke akkurat si.
I dag setter jeg snuten hjemover til mor og far. Det skal bli deilig å være i umiddelbar nærhet til vannet, da det er fryktelig varmt om dagen, og muligheten til å ta et bad blir satt umåtleig stor pris på. Har funnet ut at jeg egentlig ikke er så veldig glad i varmen, men allikvel har jeg bodd et semester i Brasil, og snart skal jeg bo et semester i Afrika. Hva er det jeg utsetter meg selv for? Og hvorfor? Venter fremdeles på den store entusiasmen over mitt afrika besøk, håper den kommer...
I morgen reiser Kari og Silje til Arrvika på festival. Jeg skulle veldig gjerne ha vært med! Men, Silje kommer garantert til Slottsfjellet, og det burde Kari også gjøre. Da blir det liv, og reunion iom at Anna Marie også beriker oss med sitt nærvær, og kanskje Linda kommer også?!
I dag setter jeg snuten hjemover til mor og far. Det skal bli deilig å være i umiddelbar nærhet til vannet, da det er fryktelig varmt om dagen, og muligheten til å ta et bad blir satt umåtleig stor pris på. Har funnet ut at jeg egentlig ikke er så veldig glad i varmen, men allikvel har jeg bodd et semester i Brasil, og snart skal jeg bo et semester i Afrika. Hva er det jeg utsetter meg selv for? Og hvorfor? Venter fremdeles på den store entusiasmen over mitt afrika besøk, håper den kommer...
I morgen reiser Kari og Silje til Arrvika på festival. Jeg skulle veldig gjerne ha vært med! Men, Silje kommer garantert til Slottsfjellet, og det burde Kari også gjøre. Da blir det liv, og reunion iom at Anna Marie også beriker oss med sitt nærvær, og kanskje Linda kommer også?!
lørdag 27. juni 2009
Va herligt
I går kom jeg hjem etter fem dager i den norske fjellheimen. Dette var jentenes, Cora, Vilde og meg, sin første ordentlige vandre tur i fjellheimen, og det gikk over all forventing. Vi hadde strålende vær alle dagene, og det viste seg at vi så og si er proffe på camping med telt. Iløpet av uken har jeg lagd bål opptil flere ganger, spist vond "smart" og næringsrik turmat, besteget diverse topper, deriblant Besseggen, sett reinsdyr og gått med en 20 kg tung ryggsekk i over 2 mil. Det har vært flott!
For første gang i hele mitt liv har jeg gått fem dager uten å dusje, eller fått tatt en skikkelig kattevask. Det føltes deilig å lukte vondt, se skitten vokse i cm utenpå huden, og gå med de samme sokkene i flere dager. Er ikke ofte man har anledning til å gjøre dette i disse hyper renslige tider.
I går på toget på veien tilbake til Oslo kjente vi jentene en konstant eim av urin, og vi klarte ikke helt å finne ut av hvor den kom fra. Vi satt ganske nærme toalettet, men for å være på den sikre siden måtte jeg løfte opp fjellstøvlene mine og lukte på dem, for å forsikre meg om at det ikke var jeg som hadde hatt en liten bom på stråleretningen tidligere den dagen... Det var heldigvis ikke meg. Tok meg ikke friheten til å lukte på Cora og Vilde sine støvler, så hvor den urin lukten kom ifra forble et mysterium.
Det første jeg gjorde da jeg kom inn døren på hybelen, var å hive meg i dusjen. Jeg skrubbet meg fra topp til tå, og det føltes deilig. Etter en lang dusj, følte jeg meg både ren, og nesten litt pen, da solen har gjort underverker med den intense hvitfargen som tidligere var ganske så dominant i ansiktet mitt. Konklusjonen etter tørking av kroppen ble at jeg tydeligvis ikke hadde skrubbet godt nok, for det hvit håndkledet forble ikke hvitt! Urkvinnen lo godt inne i meg. Va herligt.
Nå sitter jeg her på hybelen, alene i oslo. Jeg har et helvetes "kviseutbrudd" på ryggen som et resultat av 100 tusen myggestikk, men det går vel over om noen dager håper jeg. En ting er sikkert. Jeg skal ikke si et stygt ord til noen som klager over sine kviseutbrudd for jeg har klagd nok over mitt!
Om to dager blir jeg hentet av min far som skal bringe meg hjem til hjembyen min Tønsberg. Det skal bli godt å komme seg i umiddelbar nærhet av vannet/havet/sjøen, da denne intense varmen som herjer over østlandet om dagen ikke har en positiv effekt på min kropp.
I dag prøvde jeg å sove lenge etter en litt fuktig kveld i går. Det var svært vanskelig å sove iom at jeg har en dundyne som i 30 grader ikke akkurat virker kjølende på kroppen, alkoholen ruvet fremdeles i åregangene og hodepinen var et faktum. Etter å ha brettet sammen teltet, som hadde hengt på balkongen til lufting, på alt for få kvadratmeter, fikk jeg kjøpt meg en is, og satte snuten mot Sofienbergparken. Der ble jeg liggende som en dø fisk på land i noen timer. Jeg luktet så vondt at jeg skulle ønske hodet mitt befant seg noen meter fra armhulen, men HEI! jeg er jo ikke giraff heller. Da det begynte å lukte bacon istedet for svette pakket jeg sammen sakene mine og dro hjem.
I morgen blir nok en utfordring ifht innhold. Jeg skal kjøpe meg noen nye cd`r tenkte jeg, så gruta og muligens pakke og vaske litt. Time will tell!
For første gang i hele mitt liv har jeg gått fem dager uten å dusje, eller fått tatt en skikkelig kattevask. Det føltes deilig å lukte vondt, se skitten vokse i cm utenpå huden, og gå med de samme sokkene i flere dager. Er ikke ofte man har anledning til å gjøre dette i disse hyper renslige tider.
I går på toget på veien tilbake til Oslo kjente vi jentene en konstant eim av urin, og vi klarte ikke helt å finne ut av hvor den kom fra. Vi satt ganske nærme toalettet, men for å være på den sikre siden måtte jeg løfte opp fjellstøvlene mine og lukte på dem, for å forsikre meg om at det ikke var jeg som hadde hatt en liten bom på stråleretningen tidligere den dagen... Det var heldigvis ikke meg. Tok meg ikke friheten til å lukte på Cora og Vilde sine støvler, så hvor den urin lukten kom ifra forble et mysterium.
Det første jeg gjorde da jeg kom inn døren på hybelen, var å hive meg i dusjen. Jeg skrubbet meg fra topp til tå, og det føltes deilig. Etter en lang dusj, følte jeg meg både ren, og nesten litt pen, da solen har gjort underverker med den intense hvitfargen som tidligere var ganske så dominant i ansiktet mitt. Konklusjonen etter tørking av kroppen ble at jeg tydeligvis ikke hadde skrubbet godt nok, for det hvit håndkledet forble ikke hvitt! Urkvinnen lo godt inne i meg. Va herligt.
Nå sitter jeg her på hybelen, alene i oslo. Jeg har et helvetes "kviseutbrudd" på ryggen som et resultat av 100 tusen myggestikk, men det går vel over om noen dager håper jeg. En ting er sikkert. Jeg skal ikke si et stygt ord til noen som klager over sine kviseutbrudd for jeg har klagd nok over mitt!
Om to dager blir jeg hentet av min far som skal bringe meg hjem til hjembyen min Tønsberg. Det skal bli godt å komme seg i umiddelbar nærhet av vannet/havet/sjøen, da denne intense varmen som herjer over østlandet om dagen ikke har en positiv effekt på min kropp.
I dag prøvde jeg å sove lenge etter en litt fuktig kveld i går. Det var svært vanskelig å sove iom at jeg har en dundyne som i 30 grader ikke akkurat virker kjølende på kroppen, alkoholen ruvet fremdeles i åregangene og hodepinen var et faktum. Etter å ha brettet sammen teltet, som hadde hengt på balkongen til lufting, på alt for få kvadratmeter, fikk jeg kjøpt meg en is, og satte snuten mot Sofienbergparken. Der ble jeg liggende som en dø fisk på land i noen timer. Jeg luktet så vondt at jeg skulle ønske hodet mitt befant seg noen meter fra armhulen, men HEI! jeg er jo ikke giraff heller. Da det begynte å lukte bacon istedet for svette pakket jeg sammen sakene mine og dro hjem.
I morgen blir nok en utfordring ifht innhold. Jeg skal kjøpe meg noen nye cd`r tenkte jeg, så gruta og muligens pakke og vaske litt. Time will tell!
mandag 18. mai 2009
Åhei, for en feiring!
Etter å ha tatt telemarknedslag over i doggystyle i nedoverbakke i bunad på Maja i et vrimlende folkeyr, pierset øret med et flagg og ha drukket øl i uhorvelige mange timer i strekk, er resultatet en noe smånervøs knatring på tastene, skrubbsår på kneet, en forstuet albue og abstinenser. I går var det 17. mai! Åhei!
Det var en flott dag, kunne sannelig ikke vært flottere kan jeg bekrefte. Fikk møtt alle jeg ville møte, og noen til. Ble invitert med på St.Hans feiring på et fyr, spiste frokost på balkong, vrikket på hoftene i stakk til Rybak, pyntet mitt hodet med uniformsrekvisitter, hørte på konsert, smuglet øl, kjøpte drink, og sølte ut drink, og gikk hjem på EGET initiativ i grevens tid slik at jeg rakk å benytte meg av kollektivtrafikken. Åhei! Det snurret godt i min skalla da jeg vel hjemme igjen skulle koke og spise egg - egg løser alt! Tror sannelig jeg skal ete et egg i dag og.
Det var en flott dag, kunne sannelig ikke vært flottere kan jeg bekrefte. Fikk møtt alle jeg ville møte, og noen til. Ble invitert med på St.Hans feiring på et fyr, spiste frokost på balkong, vrikket på hoftene i stakk til Rybak, pyntet mitt hodet med uniformsrekvisitter, hørte på konsert, smuglet øl, kjøpte drink, og sølte ut drink, og gikk hjem på EGET initiativ i grevens tid slik at jeg rakk å benytte meg av kollektivtrafikken. Åhei! Det snurret godt i min skalla da jeg vel hjemme igjen skulle koke og spise egg - egg løser alt! Tror sannelig jeg skal ete et egg i dag og.
lørdag 16. mai 2009
Blyghet
I går var en alle tiders dag. En dag som vil bli husket, ikke bare i dag, men også om flere uker frem i tid. Hva skjedde? Det var strålende sol, det var mai, jeg hadde fri og vi hadde fått stipend. Kari, Silje og jeg loket rundt i byen, hadde en hyppig "dra" frekvens på bankkortet, og avsluttet det hele med å nyte en bedre take away rett på Akerselvens bredder. Flott.
Kvelden gikk med til feiring av Anna Marie i Stensparken. Her benyttet vi oss av slengtau og hadde også store visjoner om en aldri så liten runion med hoppestrikken, men det ble med tauet. Gøy var det uansett, og er nok en syssel jeg vil benytte meg av flere ganger. Da Silje holdt på å fryse ihjel og blæretoleransen for lengst var nådd for mange av oss (parktoaletter er ikke alltid like tiltalende), dro vi ned til Siljes leilighet. Her ble det fæst! Til slutt endte vi på Mono. Flott.
Jeg har den siste tiden drevet med en aldri så liten selvransakelse, tror jeg. Jeg har gravd dypt i meg selv, og tatt det som er av problemer ved roten, og skal nå prøve å bedre på mine svakheter og feil. I går fikk jeg respons på at jeg kanskje ikke hadde vært så flink til dette som jeg trodde. Jeg har virkelig anstrengt meg, men det var ikke nok gitt. Jeg må gå mer drastisk til verks kan det virke. Gurimalla. Det blir tøfft, det blir hardt, men jeg skal nok klare det. Før jeg vet ordet av det kan det hende at jeg har blitt så flink til å behandle meg selv at jeg går å klemmer og tar på alle mennesker jeg ser. Man kan aldri vite, men jeg har mine tvil.
Julie - du er for blyg visst....
Kvelden gikk med til feiring av Anna Marie i Stensparken. Her benyttet vi oss av slengtau og hadde også store visjoner om en aldri så liten runion med hoppestrikken, men det ble med tauet. Gøy var det uansett, og er nok en syssel jeg vil benytte meg av flere ganger. Da Silje holdt på å fryse ihjel og blæretoleransen for lengst var nådd for mange av oss (parktoaletter er ikke alltid like tiltalende), dro vi ned til Siljes leilighet. Her ble det fæst! Til slutt endte vi på Mono. Flott.
Jeg har den siste tiden drevet med en aldri så liten selvransakelse, tror jeg. Jeg har gravd dypt i meg selv, og tatt det som er av problemer ved roten, og skal nå prøve å bedre på mine svakheter og feil. I går fikk jeg respons på at jeg kanskje ikke hadde vært så flink til dette som jeg trodde. Jeg har virkelig anstrengt meg, men det var ikke nok gitt. Jeg må gå mer drastisk til verks kan det virke. Gurimalla. Det blir tøfft, det blir hardt, men jeg skal nok klare det. Før jeg vet ordet av det kan det hende at jeg har blitt så flink til å behandle meg selv at jeg går å klemmer og tar på alle mennesker jeg ser. Man kan aldri vite, men jeg har mine tvil.
Julie - du er for blyg visst....
torsdag 7. mai 2009
Hva skjer nå liksom?
Jeg hater å være i situasjoner hvor man tenker: hva skjer nå? Når man ikke vet, ikke har noe å forholde seg til, ingen ting er sikkert, ingenting er konkret, alt er diffust bomull, skyer jeg vil ta på, men som jeg ikke når. Jeg er i en slik situasjon nå. Hva skjer?
Egentlig kunne det hele ha vært en subtil situasjon, men hva skjer? Det at jeg ikke vet gjør det hele til en uutholdelig situasjon og fantasiverdenen, jeg trodde ble tilbakelagt i barneårene, er tilbakevendende i meget stor og aktiv, høyst fantasifull, grad. Noen slike tanker tror jeg ikke passer seg for voksne mennesker, for det er det jeg har begynt å bli nå, voksen.
Det er viktig å kunne sette ord på ting, men frustrasjon er følelser det er vanskelig å sette ord på. Det er bare frustrasjon, det er bare frustrerende. Hva skjer?
Øl leder til gode tanker, og ikke minst, til fornuftige ressoneringer, jeg tyr til øl i aften. Svaret får vi kanskje i morgen. Hva skjedde?
Egentlig kunne det hele ha vært en subtil situasjon, men hva skjer? Det at jeg ikke vet gjør det hele til en uutholdelig situasjon og fantasiverdenen, jeg trodde ble tilbakelagt i barneårene, er tilbakevendende i meget stor og aktiv, høyst fantasifull, grad. Noen slike tanker tror jeg ikke passer seg for voksne mennesker, for det er det jeg har begynt å bli nå, voksen.
Det er viktig å kunne sette ord på ting, men frustrasjon er følelser det er vanskelig å sette ord på. Det er bare frustrasjon, det er bare frustrerende. Hva skjer?
Øl leder til gode tanker, og ikke minst, til fornuftige ressoneringer, jeg tyr til øl i aften. Svaret får vi kanskje i morgen. Hva skjedde?
søndag 19. april 2009
Melankoliens lune lune
Ikke alle artister er opptatt av siste trender og teknologiske nyvinninger. Noen ser heller bakover enn fremover når de lager musikk, og resultatet er slående vakkert! Pete Molinari, Raphael Saadiq og Moriary er alle band som lever i feil tiår. Ved å benytte seg av datidens instrumenter gjenskaper de en sound vi for lengst trodde var fortapt, men der tok vi feil. Alle tre bringer frem melankolien i oss, og jeg ser meg selv på en eng i sør-statene, så vel som krigsforkjemper av 2.verdenskrig.
Pete Molinari sin låt "Sweet Louise" vil få selv et forstenet hjerte til å slå. Ingen ting passer bedre enn å ligge i armkroken til sin kjære, lyttende til denne godbiten. Da tror jeg ikke verden kan blir mer perfekt, akkurat i det øyeblikket.
Jeg kan ikke si annet enn: TEST det ut. Dere vil ikke angre.
mandag 13. april 2009
Tættis?
Jeg i alle år vært en ganske innbitt motstander av tatoeringer, og jeg kan ikke si at jeg enda er helt frelst av det, men jeg syntes det kan være veldig tøft i visse sammenhenger. Det siste året har jeg av en eller annen grunn blitt eksponert for mer tatoeringer enn tidligere år, og dette har gjort at jeg har tenkt mer over dette fenomenet med "kropp som lerret", enn det som sikkert er vanlig for en som ikke planlegger en tatoering selv. Uansett. Det som er hovedproblemet mitt med denne utryksformen er at den er permanent. Det er det jeg liker minst, og det er det som er grunnen til at jeg overhodet ikke vurderer en tatoering. Jeg er veldig sikker på at det flotte kinategnet du tatoerer i syden i dag, ikke er like kult om 10 år, under fødselen til ditt tredje barn. Derfor vil jeg veldig gjerne ha et alternativ til denne permanente imprigneringen, og jeg tror jeg har funnet løsningen!
Tatoeringer kan som sagt være veldig tøffe, og det er ved flere anledninger jeg har tenkt at en tættis ville ha fullført den stilen eller det antrekket man har valgt seg for dagen, eller kvelden. Derfor ble jeg ganske glad og lett til sinns når jeg fant dette bildet av mote-ikonet Agyness Dean. Med melkehvit, yndig, ren hud, som stadig er eksponert for gud og enhver mann, er det særdeles upraktisk med en tættis, så hun har funnet en løsning på problemet. (Nå skal jeg ikke si at hun ikke har en eneste tættis på hele kroppen, for det vet jeg ærlig talt ikke, men jeg har ikke sett noen, så tar utgangspunkt i at hun ikke har det). Agyness har nemlig tatt problemet i egne hender og har derfor tegnet, eller fått noen til å tegne for henne, sine egen "tatoeringer" på brystkassen! Genialt! (for de som ikke reagerer på tusj, vel og merke!)
Så folkens, dersom jeg dukker opp med litt bodyart, ikke bli forskrekket, det er bare tusj! (som om ikke det vil syntes på miiiils avstand...)
Tatoeringer kan som sagt være veldig tøffe, og det er ved flere anledninger jeg har tenkt at en tættis ville ha fullført den stilen eller det antrekket man har valgt seg for dagen, eller kvelden. Derfor ble jeg ganske glad og lett til sinns når jeg fant dette bildet av mote-ikonet Agyness Dean. Med melkehvit, yndig, ren hud, som stadig er eksponert for gud og enhver mann, er det særdeles upraktisk med en tættis, så hun har funnet en løsning på problemet. (Nå skal jeg ikke si at hun ikke har en eneste tættis på hele kroppen, for det vet jeg ærlig talt ikke, men jeg har ikke sett noen, så tar utgangspunkt i at hun ikke har det). Agyness har nemlig tatt problemet i egne hender og har derfor tegnet, eller fått noen til å tegne for henne, sine egen "tatoeringer" på brystkassen! Genialt! (for de som ikke reagerer på tusj, vel og merke!)
Så folkens, dersom jeg dukker opp med litt bodyart, ikke bli forskrekket, det er bare tusj! (som om ikke det vil syntes på miiiils avstand...)
Anna Karenina
Vil du føle noe flott? Føl dette:
"Hun følte selv at når hun så han, lyste gleden i øynene hennes og kruset leppene i et smil, og hun greide ikke å dempe dette gledesuttrykket"
"Hun følte selv at når hun så han, lyste gleden i øynene hennes og kruset leppene i et smil, og hun greide ikke å dempe dette gledesuttrykket"
onsdag 8. april 2009
Overalt vil jeg ha våryrhet
I helgen var jeg på en helgetur til Göteborg sammen med Mina. Jeg ble bergtatt av denne flotte byen, som har kommet mye lenger i utviklingen av vår en det stusselige Norge har. Se på dette fantastiske bildeet fra parken som ligger langs elven som deler Göteborg by i to. Er det ikke flott? To svenske piker hadde i anledning det flotte været, og den flotte natur som omringet dem, slått seg ned på en innbydende sten. Rundt dem florerte det av krokkus, flotte krokkus i mange farger, til og med hvit! Jeg ble litt overrasket over denne hvite krokkusen, det har jeg nemlig aldri sett før. Men det finnes altså. Krokkus kan være: lilla, gule og hvite.Göteborg er en veldig fin by, som det anbefales på det sterkeste å dedikere en vistitt i løpet av livet. Tror egentlig ikke det skal så mye til for at en by skal sjarmere meg, men denne byen hadde sjel, var ganske liten og oversiktelige, og det var perfekt shopping, som tilfredsstilte alle mine shopping behov. Om det er like tilfredsstillende for alle andre, vet jeg ingen ting om.
En liten strek i regningen var det at ingen av oss hadde særlig mye penger å skryte av. Vi hadde så lite penger at jeg nå ikke har noen penger i det hele tatt! Og da mener jeg NULL NADA NIKS ZERO penger. Som følge av dette har jeg nå et lite prosjekt på gang, en uke uten å bruke et eneste rødt øre! I dag er det onsdag, jeg har holdt på siden søndag, og so far går det meget bra. Nå skal det nevnes at jeg jobber hver dag, så Ullevål får svi litt for min finanskrise, men prosjektet vedvares - det er det viktigste.
Mina valgte å bruke sine siste røde øre på P-max. Da var livet reddet, uansett! Brusholiker, ja. Hun fikk med seg noen kilo smågodt også, og litt kyllingfilet og vaksemiddel og vaskepulver.Det er jo påske nå, og det enste som minner om litt påske i mitt liv om dagen er at alle er på påskeferie og påskekrimen på tv, og den får jeg i tillegg ikke fulgt med på. Jada, jeg har en begredelig påske dedikert til forefallende arbe jeg nå lenger ikke har en unnskyldning for å ikke gjøre. I går vasket jeg rommet, i dag vasker jeg klær, i morgen skal jeg bone gulvet, polere sølvet og alfabetisere notatene mine fra 2007 og 2008. I tillegg kan jeg kanskje utvikle et nytt klassifiseringssystem for hybelkanin størrelse.. Det skal ikke stå på mangel av ting å gjøre. Jeg skal ikke gå så langt som å si at jeg kjeder meg.
For å gjøre påsken enda bedre har Gudvær i dag bestemt seg for å gråte litt, og det til tross for at jeg ettertrykkelig har spesifisert at jeg denne uken kommer til å sykle til jobb hver dag. Stakkars mine pasienter som i dag får med en svettevåt og regnvåt søster Julie å gjøre.
mandag 6. april 2009
Adr: Namibia
JADA! Nå er planen for høsten i boks, og den er som følger: NAMIBIA! Dette praktfulle landet (tror jeg), sørvest i Afrika, langs elfenbenkysten, blir mitt hjem i drøye tre måneder. Jeg gleder meg!
Alle jeg har snakket med som har vært der sier det er en helt utrolig opplevelse, og jeg er ikke i den minste tvil. Er jeg heldig så kanskje noen av det jeg har pratet med ned en tur på besøk, for de lengter tilbake alle mann.
Det er fremdeles litt fjernt at jeg skal reise, og det har nok ikke gått helt opp for meg enda, men alt til sin tid.
Tok med et bilde av hvordan jeg tror jeg kommer til å se ut når jeg møter opp i det o så hvite Noreg en dag i desember - jeg lover dere en tan til å dø for ;)
fredag 27. mars 2009
Kanskje på tide med en liten oppdatering
Nå har jeg vært ikke-tilstedeværende på denne bloggen altfor lenge. Årsak - ukjent!
Siste innlegg var hvis jeg ikke husker heeelt feil, før jul en gang, og det begynner jo å bli en stund siden. Nå gidder jeg ikke ta en oppdatering på ALT som har skjedd siden forrige innlegg, for det skjer ganske mye, hver dag, men kan jo ta litt i grovetrekk det som måtte falle meg inn, og det som er aktuelt akkurat nå i skrivende stund!
Et svært engasjert organisasjons menneske har jeg blitt, og jeg elsker det! Ingenting er som å grave seg ned i sakslister, prinsipprogram og vedtekter. Enda bedre blir det når man i tillegg ser et lys, sånn av og til, og faktisk forstår hva det er man stemmer over. Akkurat nå er det Studentrådet og revolusjon på SU som står mitt hjerte nærest. Det skal sannelig ikke så mye til for å gjøre forandring skal jeg si deg! Så, jeg oppfordrer dere, mine lesere (som sikkert ikke er så mange nå, dersom det i det hele tatt er noen...), er det noe dere vil ha annerledes - så gjør det annerledes da. Forandring fryder!
I går var jeg på intervju om å få dra på utveklsing til Namibia. Jeg innledet det hele med et realt håndtrykk på begge de litt skrøpelige og små madammene. Hadde jeg plutselig sagt BØH! litt høyt til de, tror jeg de begge ikke kunne ha nektet for en aldri så liten urinlekkasje, men det er jo veldig vanlig i den alderen... (faktaopplysning: urinlekkasje er veldig vanlig blant unge kvinner også - så ikke føl deg rar dersom det kommer en dråpe i ny og ne, eller ved veldig hosting, latter etc). Anyways, en liten digresjon der gitt! Fikk jo noen standard intervju spm som gikk på hvorfor nettopp jeg skulle bli den heldige utvalgte, og da sa jeg: Because I`m worth it! Lurer på om de tok den.... Jeg syntes i grunn at jeg ble grillet litt lite, jeg var veldig klar for litt krig og heftig argumentasjon, men det fikk jeg ikke anledning til. Ble istedenfor pjatting om struktur og organsiering av utveksling osv. (ting jeg egentlig har mine flotte Studentrådsmøter til å snakke om...) Jaja. nok om det. Får svar i dag, håper det blir et svar jeg ønsker.
Noe annet som fenger meg om dagen er oppgaveskriving. Det er ikke frivillig. Det nærmer seg med stormskritt mappeinnlevering, og jeg har booket meg til alt mulig annet enn oppgaveskriving, så og si hver dag, så må nok benytte meg av de såkalte nattestimer denne helgen, men det går så bra! Det går drit bra! Alt under kontroll - jobber best under press! ;)
Mens jeg de siste ukene har hatt noen intensive skrivetimer har jeg funnet ut at jeg egentlig er ganske glad i å skrive, det å bygge opp oppgaver er ikke så aller verst, men det er det som å få det bra som er trixy. Det vet jeg ikke helt om jeg har teken på, men det vil jeg nok fort nok finne ut av. Dersom det går til helvete på denne mappeeksamen også har jeg funnet ut at når jeg er blitt moden, har fått litt fler år på nakken og er klar for videreutdanning, så kan jeg bare ta opp begge to i slengen, og da vil jeg nok se, den modenheten hadde nok alt å si for resultatet (det er iallefall lov å håpe!)
blir litt skriverier om ALT mulig dette her. Skal bli litt mer struktur i fremtiden - jeg lover! Må bare avslutte med at det atter en gang har lagt seg et hvitt teppe over Oslo by. Jeg kjenner at jeg har stor avsmak for dette teppet, og blir rett og slett deprimert. Jeg ber til høyere makter, som ikke kjenner stort til meg, og prøver å overbevise dem om at det ikke er særlig hensiktsmessig med slikt vær nå, i slutten av MARS! Jeg vil ha vår, jeg vil gå med joggesko og olajakke, og jeg vil gå med solbriller!
Siste innlegg var hvis jeg ikke husker heeelt feil, før jul en gang, og det begynner jo å bli en stund siden. Nå gidder jeg ikke ta en oppdatering på ALT som har skjedd siden forrige innlegg, for det skjer ganske mye, hver dag, men kan jo ta litt i grovetrekk det som måtte falle meg inn, og det som er aktuelt akkurat nå i skrivende stund!
Et svært engasjert organisasjons menneske har jeg blitt, og jeg elsker det! Ingenting er som å grave seg ned i sakslister, prinsipprogram og vedtekter. Enda bedre blir det når man i tillegg ser et lys, sånn av og til, og faktisk forstår hva det er man stemmer over. Akkurat nå er det Studentrådet og revolusjon på SU som står mitt hjerte nærest. Det skal sannelig ikke så mye til for å gjøre forandring skal jeg si deg! Så, jeg oppfordrer dere, mine lesere (som sikkert ikke er så mange nå, dersom det i det hele tatt er noen...), er det noe dere vil ha annerledes - så gjør det annerledes da. Forandring fryder!
I går var jeg på intervju om å få dra på utveklsing til Namibia. Jeg innledet det hele med et realt håndtrykk på begge de litt skrøpelige og små madammene. Hadde jeg plutselig sagt BØH! litt høyt til de, tror jeg de begge ikke kunne ha nektet for en aldri så liten urinlekkasje, men det er jo veldig vanlig i den alderen... (faktaopplysning: urinlekkasje er veldig vanlig blant unge kvinner også - så ikke føl deg rar dersom det kommer en dråpe i ny og ne, eller ved veldig hosting, latter etc). Anyways, en liten digresjon der gitt! Fikk jo noen standard intervju spm som gikk på hvorfor nettopp jeg skulle bli den heldige utvalgte, og da sa jeg: Because I`m worth it! Lurer på om de tok den.... Jeg syntes i grunn at jeg ble grillet litt lite, jeg var veldig klar for litt krig og heftig argumentasjon, men det fikk jeg ikke anledning til. Ble istedenfor pjatting om struktur og organsiering av utveksling osv. (ting jeg egentlig har mine flotte Studentrådsmøter til å snakke om...) Jaja. nok om det. Får svar i dag, håper det blir et svar jeg ønsker.
Noe annet som fenger meg om dagen er oppgaveskriving. Det er ikke frivillig. Det nærmer seg med stormskritt mappeinnlevering, og jeg har booket meg til alt mulig annet enn oppgaveskriving, så og si hver dag, så må nok benytte meg av de såkalte nattestimer denne helgen, men det går så bra! Det går drit bra! Alt under kontroll - jobber best under press! ;)
Mens jeg de siste ukene har hatt noen intensive skrivetimer har jeg funnet ut at jeg egentlig er ganske glad i å skrive, det å bygge opp oppgaver er ikke så aller verst, men det er det som å få det bra som er trixy. Det vet jeg ikke helt om jeg har teken på, men det vil jeg nok fort nok finne ut av. Dersom det går til helvete på denne mappeeksamen også har jeg funnet ut at når jeg er blitt moden, har fått litt fler år på nakken og er klar for videreutdanning, så kan jeg bare ta opp begge to i slengen, og da vil jeg nok se, den modenheten hadde nok alt å si for resultatet (det er iallefall lov å håpe!)
blir litt skriverier om ALT mulig dette her. Skal bli litt mer struktur i fremtiden - jeg lover! Må bare avslutte med at det atter en gang har lagt seg et hvitt teppe over Oslo by. Jeg kjenner at jeg har stor avsmak for dette teppet, og blir rett og slett deprimert. Jeg ber til høyere makter, som ikke kjenner stort til meg, og prøver å overbevise dem om at det ikke er særlig hensiktsmessig med slikt vær nå, i slutten av MARS! Jeg vil ha vår, jeg vil gå med joggesko og olajakke, og jeg vil gå med solbriller!
Abonner på:
Kommentarer (Atom)