Viva la Jenny Hval

I går satt jeg på Stortorvet og ventet på trikken mens jeg leste på de siste siden av Lars Saabye Chrsitensens bok "Bly" (som jeg forøvrig syntes er litt kaotisk...) og hørte på Jenny Hval. Plutselig, og helt tilfeldig løfter jeg blikket og der stor hun, der rett forran meg stor selveste Jenny Hval! "Hei!" hadde jeg lyst til å si. "Jeg sitter å hører på deg akkurat nå". Men jeg gjorde det ikke. Jeg satt heller der for meg selv, med vakker musikk på ørene og studerte henne. Jeg er fasinert av utseende hennes. Hun er så "typete". Barskt, tøft ansikt med tydelige konturer, litt spist fjes, markerte kinnben og en lugg klippet som en spiss ned mot nesen. Fantastisk. Klærne hun hadde på seg var ikke allverdens å skryte av, men man kan bare se på Jenny og så ser man at hun er en interessant person allikevel, hun trenger ikke klær for å vise seg frem, eller for å få oppmerksomhet. Hun griper deg bare, hun griper meg. Skulle nesten ønske at jeg var Jenny Hval. Kanskje jeg kan være Julle Spekkhogger eller Julle Hai. Jenny Hval og Julle Hai - høres ut som et bra team. Undres over hva min rolle i teamet skulle vært... Rekvisitt kanskje.

Nå er jeg ferdig med "Bly". Neste bok blir enten "Englenes spill" av Carlos Zafòn, eller "Senor Peregrino" av Cecilia Samartin. Det er for øvrig tre bøker som står på toppen av ønskelisten akkurat nå, de burde alle andre ønske seg også, da jeg tror de er av svært god kvalitet. Her er de:

Per Petterson, "Jeg forbanner tidens elv"
Linda Olsson, "La meg synge deg stille sanger"
Lars Saabye Christensen, "Bisettelsen"

Vakkert, og uoppnåelig

"Good morning, on July 7

Though still in bed, my thoughts go out to you, my Immortal Beloved, now and then joyfully, then sadly, waiting to learn whether or not fate will hear us - I can live only wholly with you or not at all - Yes, I am resolved to wander so long away from you until I can fly to your arms and say that I am really at home with you, and can send my soul enwrapped in you into the land of spirits - Yes, unhappily it must be so - You will be the more contained since you know my fidelity to you. No one else can ever possess my heart - never - never - Oh God, why must one be parted from one whom one so loves. And yet my life in V is now a wretched life - Your love makes me at once the happiest and the unhappiest of men - At my age I need a steady, quiet life - can that be so in our connection? My angel, I have just been told that the mailcoach goes every day - therefore I must close at once so that you may receive the letter at once - Be calm, only by a calm consideration of our existence can we achieve our purpose to live together - Be calm - love me - today - yesterday - what tearful longings for you - you - you - my life - my all - farewell. Oh continue to love me - never misjudge the most faithful heart of your beloved.

ever thine
ever mine
ever ours"

Beethoven



"We are thus far seperated - but after all one mile is as bad as a thousand - which is a great consolation to one who must travel six hundred before he meets you again. If it will give you any satisfaction - I am as comfortless as a pilgrim with peas in his shoes - and as cold as Charity - Chastity or any other Virtue."

Lord Byron, 16 nov. 1814



Jeg er en sucker etter kjærlighetsbrev og vakre dikt. Brev generellt og kort er noe jeg setter umåtelig stor pris på - så de av dere som leser dette her og befinner dere i utlandet av og til; send meg et kort! Heldigvis er jeg så heldig at jeg gjennom mitt 22 år lange liv har mottatt både det ene og det andre gjennom diverse postsystemer i hele verden, og det er derfor med stor fryd at jeg på en rolig kveld kan lene meg tilbake i sengen og lese linjer på linjer med hånskrevet skrift og drømme meg tilbake.

I dag mottok jeg min store samling av kjærlighetsbrev sendt gjennom tidene av kjente, store menn. Signaturer som pryder sidene er blant annet Woodrow Wilson, Voltaire, Winston Churchill, Viktor Hugo og van Gogh for å nevne noen.

Forventningene var ganske høye til dette jeg trodde skulle være et mesterverk uten like, men det var med en smålig skuffelse jeg satte meg ned for å bla i denne pocket utgaven (fattig student) av Love Letters of Great Men. For det første er designet på omslaget en skam for en hver person med litt innsikt i hva som er vakkert for øyet, og hva som ikke er det. Øynene mine gremmes over det store røde hjertet på rosa bakgrunn, omringet av et usselt og stykt bokstavtrykk med tittelen på boken. Hvorfor ikke ved hjelp av melakoli og nostalgi bringe oss tilbake til den tiden hvor de fleste av disse brevene ble skrevet, neida.

Skal gi boken en sjans til. Skal ta meg tid til å virkelig sette meg inn i de vakre ord og vendinger våre tidligere herremenn har skriblet ned til sine kjære. Gid, vi kunne hatt slike herremenn den dag i dag. En sms kan ALDRI bli så vakkert som et hånskrevet brev, eller en lapp for den saks skyld. Det skal ikke mer til enn en post-it lapp, gutter!

Jeg er nok en håpløs romantiker som nok stiller store og uoppnåelige mål for min fremtidige livledsager, men det er jo lov å håpe, og kanskje, ved nok hinting og syting, så vil det "overraskende" dukke opp noen skriblerier, noen skriblerier jeg vil sette umåtelig stor pris på, som jeg vil kunne sette meg tilbake i rullestolen for å lese, eller bli lest for, og jeg vil kunne tenke tilbake, tenke tilbake på tiden min nå, med et smil om munnen.

Fem på topp akkurat nå

- After Eight
- Julebrus fra Hamar og Lillehammer Bryggeri
- The Cat Empire
- Gilmore Girls
- innesitting med ruskete og kaldt vær utenfor

En verden i lyserosa konturer

Love - shine a light! Og jeg har sett lyset, jeg har sett lyset.
En følelse jeg helt hadde glemt hvordan føltes har spredd seg i meg på samme måte som rød konditorfarge i vann, både vannet og mitt indre er rosa, lyse rosa. Jeg har beveget meg ut på usikker grunn, men det får briste eller bære! Det jeg vet er at jeg vil føle mer av det jeg føler nå.

Det skjer når du minst venter det sier ALLE jeg har klagd til om mitt håpløse kjærlighetsliv, og det gjør kanskje det (til tross for at jeg alltid har gått rundt å minst ventet det). Nå sitter jeg nå her da, smålig forelsket i en fyr jeg tilfeldigvis møtte på en ussel, uskylding onsdag i Oslo by, på en smålig luguber, men absolutt hyggelig sted kalt Evergreen - the place to be!

La merke til han gjennom lokalet og tenkte at det var en interessant trekløver av noen gutter, hvorfor ikke spørre om de skulle være med videre? Vilde og jeg hadde nemlig tenkt oss på Revolver, men det ble det ikke noe av skulle det vise seg. Da vi skulle til å gå huket de tak i oss og spurte om vi ikke skulle slå oss ned, og vi var ikke så vanskelig å be - en øl fra eller til på Evergreen spilte ikke så stor rolle. En øl ble til to osv, så begynte det plutselig å bli litt skrantent med folk, og det viste seg at klokken var slagen, stedet stengte. Hva kan jeg si, tiden flyr i godt selskap. Uheldigvis var det ikke alle som hadde det like festlgi som meg. Tror Vilde kjedet seg litt, men det hadde ikke jeg registrert overhodet! Må si unnskyld for det... Unnskyld Vilde!

Etter da har vi møttes to ganger til ute, sendt en del sms og da jeg kom tilbake fra Ungarn tok jeg saken i mine egne hender og inviterte til cafe-besøk - noe som for min del er en risikosport med folk man ikke kjenner, for blir det kleint på tomannshånd på cafe - da blir det kleint. Men på en annen side så jeg på det som en gylden mulighet til å på raskest mulig måte finne ut om dette var noe å satse på eller ikke.

Gikk nedover til Løkka, smålig uvel og negativ til det hele. Fem timer senere gikk jeg hjemover igjen, smålig i lykkerus med et smil om munnen. De fem timene hadde sannelig gått fort! Dette var noe å satse på ble konklusjonen.

Hunger on Hungary - et utdrag

Nå har jeg kommet meg tilbake til Norge, og for hver gang jeg har vært ute å reist innser jeg hvor fantatisk flott landet vårt i grunn er! Begynner å føle meg til en viss grad bereist og mener at jeg har grunnlag for å si det jeg sier, til å være den patrioten jeg tydeligvis er.
Jeg elsker å være ute på reise. Det å oppleve nye land, steder, kulturer og mennesker er særdeles givende og interessant - og bidrar til et bedre fokus når man igjen planter føttene på ens egen fødelses-jord. Og det er sant som uttrykket sier: borte bra, men hjemme best.
Ungarn, nærmere bestemt; Budapest og Pecs, var veldig fine byer. Bærer preg av fin og gammel arkitektur, bare synd at det ikke er nok midler til å utføre den restaureringen som er tydelig trengt. Jeg kan trekke visse likhetstrekk til Kroatia, dersom man ser bort ifra hav-konneksjonen.


Iløpet av de fire dagen jeg var der fikk jeg sett og opplevd en del av den ungarkse kulturen og sett noen av de mange severdigheten som var å spotte i de forskjellige byene. Fokuset vårt var i grunn på at vi bare skulle kose oss, og det gjorde vi sannelig. Det er utrolig billig å spise på restaurant der, så det var noe vi hyppig benyttet oss av. Vi slo oss såpass løs at vi en kveld spiste på Gundel, en restaurant med stjerne i Michelling guiden. En flott opplevelse. Vi ble mottatt av en butler som åpnet døren for oss, en dame som tok jakkene og hang dem opp i garderoben og som senere viste oss til bordet vårt. Stedet gav meg assosiasjoner til 1920 - tallet med store røykfylte lokaler med mafiabosser sittende ved bordene, og fjonge damer med sigarillios mellom fingrene. I bakgrunnen hørte vi et live band bestående av tre menn, og vi kunne skimte en eldre herremann som minglet rundt i lokalet med fiolinen sin på skulderen. Han gikk fra bord til bord, og spurte om det var noen ønsker i forhold til musikk valg. Siden vi hadde siste nytt fra VG-listen i Norge å komme med valgte vi å bare holde kjeft, og sende han videre.

Til og med servitørene på stedet skilte seg ut fra alle andre steder jeg har vært på. Her var det ikke fjortis jenter med en midlertidig jonn karriere som jobbet, nei, dette var eldre menn, kanskje på fedrene våres sin alder, som virkelig så ut til å ha vært i bransjen lenge - noe som sikkert stemte også, og man så at de virkelig levde og åndet for at vi skulle få den beste matopplevelsen noensinne - noe vi også må si at vi gjorde. Det var utrolig god mat.

Etter to dager i Budapest gikk ferden videre til Cora sin nye hjemby, nemlig Pecs. En by tre timer med tog fra Budapest. Da vi kom frem til leiligheten hadde samboeren hennes, Birgitte, lagd middag - og sultne som vi var kunne vi ikke fått en bedre hjemkomst.


Dagen etter ble jeg med Cora på skolen og fikk et innblikk i en medisinstudents hverdag. Var med på to forelesninger som for meg var veldig vanskelig å forstå pga særdeles gebrokken engelsk, men de som skulle/måtte skjønne det, så ut til å gjøre det, og det er jo tross alt det viktigste. Etter forelesning ble jeg med på anatomi lecture, dvs "vi har et lik som vi skjærer i og undersøker/studerer de anatomiske strukturene". Veldig spennende, og ikke minst lærerikt. Læreren deltok nærmest på en kollokviegruppe, og alle studentene hadde en åpen dialog rundt de spm læreren stilite. En læreform jeg hadde satt stor pris på her hjemme.

Siden jeg var på ferie holdt det med en skoledag for min del. Neste dag benyttet jeg til å slappe av, lese litt bok, og vente på at Cora skulle bli ferdig på skolen. Jeg fikk en omvisning av Pecs og vi hadde en lengre lunch på et av favoritt stedene til fruen. Som alt annet, var det også veldig hyggelig.


Grunnet forkjølelse og bihuleproblematikk på begge to ble den siste kvelden brukt til særdeles avslappende aktiviteter. Vi lagde nachos, så på film, så på film og la oss tidlig.

Tidlig torsdag morgen ble jeg hentet av en taxi som tok meg til flyplassen, flyet tok meg til Norge, bussen tok meg fra Rygge til Oslo, og fra Jernbanetorget til Carl Barner var det t-banen som sto for frakten.

Etter å endelig ha fått trillet kofferten min opp en lang bakke og inn på rommet mitt, pakket jeg ut og la meg ned på sengen - en smule sliten etter en reise som hadde tatt drøye tolv timer.

Liggende på sengen tenker jeg: håper ikke det blir lenge til neste gang jeg skal ut å reise.

En begredelig lørdags kveld

Det er ikke mange lørdagskveldene jeg kan telle på fingrene som har vært like stillestående som denne. Men den som venter på noe godt, venter ei forgjeves sies det. Jeg håper det stemmer.

I morgen reiser jeg til Ungarn for å besøke min kjære venn og tidligere samboer, Cora. Hun har forlatt dette land for å studere medisin, og jeg savner henne for hver dag som går. Støtt og stadig tar jeg meg selv i å ønske meg tilbake til hvordan ting var da Hanne, Cora og jeg bodde våre lykkelige dager i et bofellesskap på det beste stedet i Oslo, nemlig Majorstuen aka Maja, nærmere bestemt Dronning Astridsgate. Det var tider det, men det er lykkelige dager her på Carl Berner også - skal jeg si deg, men bare på en helt annen måte. Forandring fryder, sies det også.

Det som er det mest irriterende med slike kvelder som dette er at man får veldig god til å tenke, og jeg er en veldig god tenker, nesten for god. Jeg kan tenke på alt og ingenting, og jeg tenker på ting som ikke skal tenkes på - derfor er det i grunn en negativ egenskap som er destruktiv, aller mest for meg selv.

I kveld har jeg dedikert tankene mine til å gruble/lengte etter melding fra en som jeg i går ikke ville ha melding fra. Ser du, det skal fader rullan ikke være lett. I det ene øyeblikket vil jeg, i det andre ikke. Ikke rart andre ikke blir klok på meg, når jeg ikke engang er klok på meg selv!

Men i morgen kan tankene fare med fly langt bort i motsatt retning av dit hvor jeg skal. I morgen begynner eksploreringen av et nytt og fremmed land. Jeg skal på spa, jeg skal på fine restauranter - jeg skal nyte livet! (takk og lov at Lånekassen har 16 000 kr og gi oss "stakkars" studenter på nyåret). Apropo det å bruke penger. En pasient sa til meg en gang: "Jeg har hundre tusen på konto, men hva i helvete skal jeg bruke de på? Jeg er alt for gammel til å bruke dem, og ikke har jeg noen barn å gi dem til heller". Det er noe viktig i det han sier, hva er vitsen med å dø med mange tusen kroner på bok, hvorfor ikke bruke dem og heller dø med minnene av å ha brukt dem. Det er slik jeg tenker. Det er slik jeg tenker å leve livet. Jeg skal ikke spare på noe!

Til slutt vil jeg informere om at noen av mine anti-sparepenger gikk til å kjøpe en diktsamling på hele 700 praktfulle sider. Kan love at det støtt og stadig vil komme diktinnslag her fra nå av. Gled dere.

Tilbake til Cold Mountain.

(Bildet er av Kolbein Falkeid, forfatteren av min diktsamling)

Prinsesse som ingen kunne målbinde - eller...

Selvfølgelig er det hyggelig med positive tilbakemeldinger, men når de kommer i fleng - sånn ca. hvert 2. min - da blir det litt for mye for Frøken Greger. Greia er å kunne moderere komplementene, og fordele dem jevnt ut over tiden man tilbringer sammen, og alle må jo ikke på død og liv komme på en kveld. Hva med å spare litt til en senere anledning? Ved å være litt sparsom på komplementene legger man mer merke til dem når de først kommer, og kanskje er de da til og med litt etterlengtet og dermed blir satt mer pris på. Dette er viktige setninger som en hver gutt burde bite seg merke i. Det er en vanskelig balansegang svært få ser ut til å klare å balansere. Enten er det for mye, eller så er det for lite. GI MEG MIDT I MELLOM! - da vil jeg, og bare da, vil jeg kanskje være fornøyd.

Skal fra nå av komme med en karateristikk/kritikk av hvert eneste mannemenneske jeg er borti fra nå av.

To be hunting

Vi jenter har et evig kjør med å finne ut av hva vi vil ha på oss når vi skal ut i all offentlighet, gjerne på det jeg liker å kalle "de evige jaktmarker". Planleggingen starter gjerne dager før, senest noen timer før avreise, men de gangene man bare har minutter på seg - da er det KAOS!

Vi legger vår sjel, våre liv, i hvilke klær vi tar på oss, hvordan hårfrisyren er og hvordan sminken er lagt. Alt, absolutt alt, avhenger av hvordan andre rundt oss, gjerne det motsatte kjønn, oppfatter oss - og selvfølgelig vil vi at oppfattelsen skal være positiv. Vi er jo tross alt på jakt, og vi vil ha et jakttrofe å vise frem dagen derpå.

Men er det virkelig så nøye med de klærne? med sminken og håret? Er det virkelig det som avgjør om vi får et trofe å vise frem, eller er det andre faktorer som spiller inn? Jeg tenker støtt og stadig på det her og har kommet frem til den konklusjon at vi jenter pynter oss for hverandre, at vi konkurrerer om å ha de kuleste klærne og være først ut med det nyeste, for mange gutter tror jeg ikke kunne gitt mer faen, og er det gutter vi er ute etter så er det jo i grunn ikke så big deal allikevel.... Eller?

Så kommer dette med selvtillitt inn da. Ved at vi føler oss vel, og er fornøyde med antrekket, vil det skinne gjennom og kanskje sende ut mer positive signaler enn det vi ville gjort ellers?! Mange spekulasjoner, like mange svar.

I høst har jeg, som alltid, vært på "de evige jaktmarker", og det er å betrakte som en hobby, den eneste hobbyen jeg har. Det er gøy å ha litt prosjekter på gang, at man har noen å sende sms med, noen man har lyst til å "tilfeldigvis" møte på byen, men hva når dette prosjektet plutselig viser seg å bli litt mer alvorlig enn det i som utgangspunktet var planlagt. Hva gjør man da?
Jeg syntes det er veldig gøy å jakte, snart har jeg hedersbevis i jaktklubben for trofasthet. Alle andre ser ut til å ha korte medlemsskap av og til, mens jeg er særdeles stabil og kan på ingen måte kalles et støttemedlem. Må si at jeg trives med mitt medlemsskap. Jakt er gøy, og jakte med venner er enda gøyere! Bli med du også!

Når jakten blir alvorlig er det lureste å legge rifla på hylla en liten stund, holde seg lavt i terrenget og ta av seg den rød luen som varlser alle på jaktmarka at du er der. Da gjelder det å være usynlig. Da gjelder det å skifte jaktmark.

Ventetid

I dag har jeg gjort svært lite, så lite at jeg tror bena mine snart kommer til å ty til å leve sitt eget liv - kun for å ha noe å gjøre.
Min bedre halvpart Vilde og undertegnende tok oss en aldri så liten tur ut i går, med ingen andre hensikter enn å nyte kanskje en, to eller ti øl. Det klarte vi fin fint! Hadde store planer om å ende opp på Revolver, men iom at vi hadde særdeles hyggelig selskap av en gjeng bestående av tre gutter som var ufattelig kunnskapsrike på jungel-vitser var ikke valget om å bli igjen vanskelig (VM i lange setninger). Selvfølgelig husker jeg ingen av de hundre vitsene nå, men jeg kan love deg at de var av slik kvalitet at selv kongen måtte ha trukket på smilebåndet dersom han hørte de, mao jeg lå nesten på gulvet i kramper forårsaket av latter.
Våknet opp i dag i aldri så fin form, sov lenge - og har siden øynene åpnet seg i grunn opphold meg her på rommet, ventende. Ventende på toget som går nå i kveld 23:05. Jeg skal til Trondheim!
Tiden har forsåvidt gått ganske fort, eller hvertfall ikke i snilefart. Har brukt tiden til blant annet å se på film - Juno. En veldig søt film, som anbefales. Etter å ha sett den har jeg fått inntrykk av at det å bli gravid i ung alder slettes ikke byr på mange problemer - det er bare å ha en familie som støtter deg, en god venn, en gutt som fremdeles vil være din kjæreste til tross for esende, en desperat ikke-mulighet-for-å-få-egne-barn dame og wola! Du får en normal tenåringstid, til tross for at du har født et barn. Fantastisk!
Bortsett fra å se film har jeg tatt meg selv i å stirre på Facebook. Det er også en syssel. Bare sett på skjermen, ventet på at det skulle skje noe, men hva? - det vet jeg ikke.
Nå bærer det til bartebyen hvor samer sjekker damer på byen med lasso! Jeg har for anledningen rettet ut håret (mindre for tauet å sette seg fast i).

Forandring fryder?

Livet er i konstant forandring, enten vi vil det eller ei. Noen ganger er vi tilfreds med hvordan tingenes tilstand er og vil ikke at jordkloden skal fortsette å snurre, andre ganger skulle vi ønske at den kunne snurre litt fortere, eller at vi kanskje befant oss på en helt annen planet - lengst mulig bort fra alt og alle.

Fra den dagen vi ble født blir vi preget av andre mennesker som er med på å forme livet vårt, enten vi vil det eller ei. Vi kan ikke velge våre foreldre, de velger til en viss grad oss, og vi kan heller ikke velge hvem våre søsken skal være. Det vi kan velge, og til en viss grad ha kontroll over, er hvem vi har som venner. Venner. Så hvordan velger vi så da venner? Er det hele basert på tilfeldigheter? Er det skjebnen som bringer venner sammen, eller er det to personligheter som finner veien til hverandre gjennom blant annet felles interesser og meninger. Så hva gjør vi så, når de vi betrakter som våre venner, og som har vært våre venner i mange år, viser seg å ikke være så "vennelike" alikevel. Da blir det forandring. Forandring, enten man vil det eller ei.

Sånn er det. Det nytter ikke å gråte over spilt melk (eller noe i den duren). Jeg har alltid sagt til meg selv at kjærester er noe som kommer og går, men at venner består - men det er ikke tilfellet i alle tilfeller. Noen ganger er det også venner som må gå, det blir forandring. Det største problemet er usikkerheten rundt hva som erstatter det som ekskluderes. Vil det bli bedre, eller verre?

Når det skjer en forandring må vi føye oss etter det. Kompansere, gjøre damage controll, og som regel, med litt tid, normaliserer ting seg igjen. Jorden har en evne til å normalisere seg igjen, akkurat sånn som livene våres. Vi må bare gi oss selv tid, gi livet vårt tid, gi dagene timer og timene minutter - så vil alt ordne seg til slutt. Om ikke til det beste med en gang, så kanskje etter en liten stund.

Og du vil se, til syvende og sist er ikke livet så ille allikevel, enten du vil det eller ei.

Long time - no see

Nå er det veldig lenge siden det har kommet noe som i det hele tatt kan kalles bokstaver på bloggen min. Må nevne at jeg har skrevet et par utkast som ikke har kommet på trykk, av ulike årsaker, men nå håper jeg at jeg er mer enn back on track!

I det siste har livet vært ganske så turbulent på både den ene og den andre måten. Jeg føler at det mye som skjer samtidig som jeg tar meg selv i å se ganske mye på nedlastede tv-serier og å henge på internett. Hvor er sammenhengen i det?! Skolearbeid er noe som ikke har vært høyest prioritert de siste ukene, eller skal jeg si mnd - og det er i grunn litt dumt å være drit lei av oppgave skriving, ikke halvveis ut i studiet en gang, når det i bunn og grunn er det studiet dreier seg om - tilsynelatende iallefall. Det må en motivasjonendring til her kjenner jeg, og jeg venter fremdeles på den - men, den er i anmarsj

Min blogger-konkurent, som for tiden ligger ganske langt forran meg på innleggsfronten, er for tiden i København - noe jeg misunner henne veldig. Var selv i Køben for ikke så lenge siden og ble bergtatt av hvor flott by det i grunn er. Det er absolutt en by jeg kunne tenke meg å etablere en fast bopel i - så er det sagt. Dersom det i tillegg ville være en som ville dele den bopelen med meg ville jo det vært toppen av kransekaken og vel så det!

Det som er med denne bloggen er at den ikke helt får bestemt seg for hva den skal inneholde, hva den skal skrive om og hva strukturen skal være. Jeg vil på nåværende tidspunkt definere denne bloggen som en coctail, bestående av både det ene og det andre. Som alt annet vil den falle i smak hos noen, og ikke hos noen andre. Selv er jeg en stor tilhenger av Baquardi.

Dette er nå blitt startskuddet på en konkurranse - en konkurranse mellom meg og min konkurrent-blogger "Kari kan...". Så langt leder hun overlegent, men jeg gir meg ikke uten en kamp! Leken har akkurat begynt..

Det er mange godsaker i vente.

To be continued!

En skuffelse i mørket

Høstregnet hadde atter en gang satt sitt preg på Tigerstaden. De en gang tørre og vakre, glansfulle og fargerike bladene lå som svamper, klistret til astfalten. En av dem som tråkket det som var igjen av liv i bladene var en smålig stresset Julie, hun var på vei til Litteraturhuset, til Litteraturhuset for å kjøpe billetter til filmfremvisningen av Nausicaà - Prinsessen fra vindens dal, et av Miyazaki Hayaos verker. Fra før av hadde jeg sett Min nabo Totoro og Det levende slottet - forventingene var til å ta og føle på. Gjorde ikke saken noe verre at det i etterkant av filmen skulle være en samtale om hva som karakteriserer manga og anime, samt hva som skjer med estetikk og fortellerstruktur når en historie går fra trykt tegneserie til animert film.

For å ikke være en ensom jente på et ganske så stort arrangement (har enda ikke tatt jomfruturen på kino alene...) hadde jeg lurt med meg mine to samboere. Jeg gikk i forveien for å kjøpe billetter siden de, merkelig nok, var litt forsinket.

Damen bak disken viste meg videre til bordet hvor det ble solgt billetter. Før jeg rakk og gå i riktig retning kunne hun informere om at de dessverre var utsolgt på billetter til noen av fremvisningene - gråten var i halsen da min film var en av de som var utsolgt. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å snu og meddele mine samboere den, for dem, gode nyheten. Jeg hadde derimot ønsket litt mer sympati for den kulturelle opplevelsen vi så absolutt gikk glipp av, men de kunne ikke brydd seg mindre.

Dersom ikke anledningen byr seg igjen(noe jeg har mine tvil om) får jeg arrangere min egen filmfremvisning, men noe selskap kan jeg nok ikke regne med å ha da.

Som et lite plaster på såret drar jeg på Rocketothesky (aka Jenny Hval) konsert om en drøy uke - der har jeg fått med meg frivillig selskap, vel og merke.

Rockettothesky - Grizzly Man, anbefales på det sterkeste. Sett deg ned, lytt - la deg forføre!

Fine ord, setninger og tanker

Tiden som går og aldri kommer tilbake, og minnene som blir igjen - iallefall for en stund.

"At menneskers liv er forviklet med hverandre, der af udspringer fordringen om å ta vare på hverandre." K. E. Løgstrup (1961)

"Men kanskje er det noe jeg har oversett, noe jeg ikke har forstått? - sa jeg flere ganger til meg selv. (...) Lenge trodde jeg at det måtte være noe jeg ikke forsto, når jeg merket den høytidelige og alvorlige tone i vitenskapen, som hevdet grunnsetninger som jeg ikke hadde noe til felles med det menneskelige livs spørsmål (...) Men for meg var ikke denne søken spøkefull og morsom, det sto om hele mitt liv." Tolstoj (1884)

"Hva er hensikten med det jeg gjør i dag, hva skal jeg gjøre i morgen, - hva er hensikten med hele mitt liv?" Tolstoj

Meningen med livet er å fullføre livet som menneske

Døden minner oss om å leve sterkere

Stoffbitene til livets lappeteppe har morknet bort. Igjen ligger sytråden som holdt det hele sammen. Vil nål og tråd forbli adskilt?

Det finnes ikke mørke dager, bare mørke sinn.

Hva er vitsen med følelser dersom man har dem alene?

Det er rart å føle en følelse man aldri før har følt.

Startskudd!

Klar, ferdig - GÅ!