En begredelig lørdags kveld

Det er ikke mange lørdagskveldene jeg kan telle på fingrene som har vært like stillestående som denne. Men den som venter på noe godt, venter ei forgjeves sies det. Jeg håper det stemmer.

I morgen reiser jeg til Ungarn for å besøke min kjære venn og tidligere samboer, Cora. Hun har forlatt dette land for å studere medisin, og jeg savner henne for hver dag som går. Støtt og stadig tar jeg meg selv i å ønske meg tilbake til hvordan ting var da Hanne, Cora og jeg bodde våre lykkelige dager i et bofellesskap på det beste stedet i Oslo, nemlig Majorstuen aka Maja, nærmere bestemt Dronning Astridsgate. Det var tider det, men det er lykkelige dager her på Carl Berner også - skal jeg si deg, men bare på en helt annen måte. Forandring fryder, sies det også.

Det som er det mest irriterende med slike kvelder som dette er at man får veldig god til å tenke, og jeg er en veldig god tenker, nesten for god. Jeg kan tenke på alt og ingenting, og jeg tenker på ting som ikke skal tenkes på - derfor er det i grunn en negativ egenskap som er destruktiv, aller mest for meg selv.

I kveld har jeg dedikert tankene mine til å gruble/lengte etter melding fra en som jeg i går ikke ville ha melding fra. Ser du, det skal fader rullan ikke være lett. I det ene øyeblikket vil jeg, i det andre ikke. Ikke rart andre ikke blir klok på meg, når jeg ikke engang er klok på meg selv!

Men i morgen kan tankene fare med fly langt bort i motsatt retning av dit hvor jeg skal. I morgen begynner eksploreringen av et nytt og fremmed land. Jeg skal på spa, jeg skal på fine restauranter - jeg skal nyte livet! (takk og lov at Lånekassen har 16 000 kr og gi oss "stakkars" studenter på nyåret). Apropo det å bruke penger. En pasient sa til meg en gang: "Jeg har hundre tusen på konto, men hva i helvete skal jeg bruke de på? Jeg er alt for gammel til å bruke dem, og ikke har jeg noen barn å gi dem til heller". Det er noe viktig i det han sier, hva er vitsen med å dø med mange tusen kroner på bok, hvorfor ikke bruke dem og heller dø med minnene av å ha brukt dem. Det er slik jeg tenker. Det er slik jeg tenker å leve livet. Jeg skal ikke spare på noe!

Til slutt vil jeg informere om at noen av mine anti-sparepenger gikk til å kjøpe en diktsamling på hele 700 praktfulle sider. Kan love at det støtt og stadig vil komme diktinnslag her fra nå av. Gled dere.

Tilbake til Cold Mountain.

(Bildet er av Kolbein Falkeid, forfatteren av min diktsamling)